Tranedans i polhavet

Den som til slutt havner i statsrådens stol i Utenriksdepartementet, vil sammen med oljeministeren forvalte utfordringer av historisk betydning for landets framtid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den tyske forbundskansler Helmuth Schröder og Russlands president Vladimir Putin markerte torsdag inngåelsen av en stor avtale om levering av naturgass fra Sibir til Tyskland. Russland står nå alene for 30 prosent av energileveransene til Europas fremdeles suverent største økonomi. Prosenten kunne ha vært enda høyere om ikke USA for tjue år siden hadde lagt press på daværende Vest-Tyskland for å få Bonn til å velge leveranser fra det norske Troll-feltet i stedet for enda en gassledning over land fra daværende Sovjetunionen. Viseforsvarsminister Richard Perle i president Ronald Reagans administrasjon mener at han har mye av æren for det som skjedde den gangen. Da handlet det om å ikke gjøre Tyskland for avhengig av sovjetisk energi under den kalde krigen. Kanskje overdriver Perle sin rolle. Datidas tyske forhandlere og politikere vil helt sikkert hevde at de ikke lot seg presse, men foretok de valg som var fornuftige for landet.

Men det dette lille historiske tilbakeblikket forteller noe om, er at Norges gasselgere hadde stormakten USA på sin side. Når Schröder og Putin nå skriver under avtaler om leveranser av gass, er det en begivenhet av potensielt enorm betydning for Norge der vi befinner oss helt på sidelinja. Planene om en gassrørledning fra Sibir ut i Østersjøen og ned til Tyskland gjelder et transportsystem som kan blokkere en framtidig ledning fra det russiske Shtokman-feltet der Statoil og Hydro gjerne vil inn, og ned til de eksisterende rørledninger i Nordsjøen som allerede fører gass til Europa.Den person som til slutt havner i statsrådens stol i Utenriksdepartementet, enten Jan Petersen får fortsette eller det blir en annen, vil sammen med oljeministeren forvalte utfordringer av historisk betydning for landets framtid.

Arve Johnsen som ledet Statoil fra selskapet bare besto av en visjon og en sigarkasse, og til etter at det ble vingeklippet av Kåre Willoch for ikke å overskygge Norsk Hydro fullstendig, er på farten igjen med et budskap om at nasjonen befinner seg ved et avgjørende veiskille. Bak oss har vi 40 år med oljevirksomhet i Nordsjøen, Norskehavet og så vidt Barentshavet. Foran oss ligger 40 år med virksomhet i Barentshavet, Karahavet, Østsibirhavet og Beaufortbukta. Eller med andre ord det innhavet som framkommer om du betrakter kloden ovenfra. I dette bassenget mener ekspertene at befinner seg 25 prosent av verdens uoppdagete reserver av olje og gass. Oljeprisen har passert 70 dollar og synker kanskje aldri under 40 dollar igjen. Noen mener gulvet er 60 dollar som er prisen kjøper må betale i dag for å sikre seg leveranser om fem- seks år. For første gang i oljehistorien er etterspørselen langt større enn tilbudet. Den raske økonomiske veksten i Kina er med på å drive prisen i været. Det ryktes at Saudi-Arabia varsler at landet verken har reserver eller vilje til å øke sin produksjon for å dekke økt etterspørsel.

Mot denne bakgrunnen stiger betydningen av uoppdagete reserver av olje og gass som kan utvikles i de neste tiåra, dramatisk. Det handler om utenriks- og sikkerhetspolitisk tranedans om framtidige energiforsyninger. Men i denne dansen blir Norge bare en spurv dersom vi oppfører oss som en. Både ut fra eget landområde og energipotensial, men også i kraft av erfaring og teknologi, er Norge i denne sammenhengen en likeverdig partner.Arve Johnsen minner om at i de førti år som er vår oljealder fram til i dag, er det boret tusen brønner. Bare 50- 60 av dem er boret i Barentshavet. Vil det storting og den regjering som dannes etter valget mandag, ha evne og vilje til å sørge for at det bores kanskje åtte hundre brønner i havene på toppen av kloden i løpet av de neste førti åra?Ved dette historiske veiskillet er det blitt avdekket at Norge er havnet sørgelig i bakleksa. I havområdene der vi hevder suverenitet, er store spørsmål uløst og omstridt. Vi er uten allierte i vårt standpunkt til vernesonen og sokkelen rundt Svalbard. I omstridt område mot Russland har vi heller ingen sterke støttespillere. De som vil kompensere for dette med militært nærvær, bør tenke om igjen. Sivil aktivitet som ikke utfordrer omstridte områder og spørsmål, er derimot en raskt voksende nødvendighet dersom vi skal være i stand til å etablere norsk standard både når det gjelder miljøsikkerhet og teknologi på virksomheten der. I regjeringens melding om nordområdene blir det sagt at Norge nå skal innlede dialoger med land i Europa, særlig Tyskland, og rundt polhavet. De dialogene burde vært langt framskredne på dette tidspunkt i historien, når de andre store aktørene for lengst er i gang med både samarbeid og forhandlinger.