Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Trass i en blå brønn

Vent ingen beskjedenhet av meg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Om jeg liker offentlighet Ja. Jeg er nemlig ikke falsk beskjeden.

TORBORG NEDREAAS en av de gangene hun tok imot meg hjemme hos seg i «Slottet» på Blylaget på Nesodden.Hun ville frydet seg nå. I november er det 100 år siden hun ble født. Hun feires med seminar, nyutgivelser og biografi.Atter en gang får kommunisten, kruttønna, samfunnsrefseren og en av 1900-tallets fineste og skarpeste forfattere en fortjent plass i offentligheten der hun elsket å være. I november kommer biografien om henne, skrevet av professor i allmenn litteraturvitenskap, Irene Iversen, som betraktes som en av våre fremste Nedreaas-kjennere.

FOR HENNES SKYLD får vi håpe at Torborg Nedreaas ikke rakk å gjøre det hun snerrende truet med en annen gang jeg intervjuet henne:- Jeg skal sørge for å få bort alle påbegynte saker og notater. Ingen skal få klusse med meg når jeg ikke lenger kan forsvare meg.Skjønt det er ingen grunn til å tro at Irene Iversen vil klusse med denne dristige og ømme skildrer av barndom og kvinneliv. Eller den politiske forfatteren som hele sitt liv kjempet mot NATO, og som hun i «De varme hendene» (1952) tok et kraftig oppgjør med. Hun forble kommunist i hele sitt liv, var en sann elsker av Sovjet, likevel ble hun kastet ut av kommunistpartiet i 1949.

I 1982 UTGA Aschehoug hennes samlede verker. En begivenhet hun feiret med østers. «Jeg gjør hva som helst for et måltid østers.»Var hun ydmyk den gangen, da forlaget æret henne? Nedreaas ydmyk?Intet adjektiv passet dårligere på henne. Hun var henrykt hver gang hun ble avisstoff og det var ofte. «Endelig har de oppdaget meg, tenkte jeg».Da jeg spurte henne i 1982 om hvilke forfattere som ville bli stående i neste århundre, svarte hun:- Jeg vil i hvert fall være med. Vent ikke noe beskjedenhet fra meg, sa hun, mens hun ustoppelig matet sitt sorte munnstykke.

OG NÅ SØRGER Aschehoug for nettopp det. Straks utkommer flere av hennes bøker, samlet i tre bind. Blant dem «Av måneskinn gror det ingenting», svært minneverdig også som Fjernsynsteater i Arild Brinchmanns sviende regi og med Anne Krigsvoll i den sårbare hovedrollen. En reprise kunne være på sin plass i hedringen av forfatteren, av Dagbladets kulturredaktør Simen Skjønsberg omtalt som en av de fremste i norsk litteratur.«Musikk fra en blå brønn» kommer også, boka som først og fremst blir stående i publikums minne om trassige, ensomme Herdis.«Jeg har lyst til å gi Herdis et spark bak. Hun skygger for alt annet jeg har gjort». Torborg Nedreaas forble trassig, og hun tok for seg av nytelsens muligheter, selv om det gikk ut over helsa.

EKTEMANNEN, Aksel Bull Njå, sørget for nok røyk til en kveld. Det var ikke snakk om en pakke eller to. Han la en kartong på bordet. Og sto med drammeglasset klart når hun ble opphisset over uttalelser i radio og TV, Ronald Reagans blant dem. Godt hun ble spart for George W. Bush. Hele flaska ville gått med.