Tre er og blir mindre enn fire

Så har statsråd Giske tilkjennegitt sine hensikter, og noen av disse er prisverdige. Men ikke alle -- og dermed er diskusjonen om Mjøs-komiteen i gang igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Årsaken er både målet og retorikken: Når normert studietid reduseres fra seks til fem år, er det foruroligende, og når det attpåtil presenteres som en forbedring, blir det ubegripelig.

Først av alt: Det er ikke noe galt i å studere tre, fire eller fem år; det har mange gjort før også. Så lenge en grad ikke gir adgang til bestemte yrker, spiller det ingen rolle hvor lang studietiden er. Vi hadde i sin tid noe som het cand.philos., en grad som krevde enda kortere forberedelse enn den foreslåtte «bachelor». Men så kvalifiserte den ikke for noen bestemt stilling heller.

Forringelse

Nei, problemet ligger et annet sted: Hvis man med de nye grader skal ha adgang til de samme stillinger som med de gamle, skjer det en klar forringelse. Tre er og blir mindre enn fire, uansett hva politikerne hevder. Dette har også Mjøs-komiteen åpenbart innsett, for ingen steder hvor utdannelsen relateres til bestemte yrker, foreslår den avkorting.

Er det da noen grunn til å rope varsku? Absolutt - men kanskje ikke av akkurat samme grunn som det gjerne er blitt gjort. Det gale er ikke at det kommer nye grader, men at en avkortet studietid skal bli norm. Og det er ikke på «master»-nivået hovedproblemet kommer til å ligge, selv om det er det som har stått i sentrum for debatten. Nei, det er det nye grunnivået på tre år som blir smertensbarnet, for her lar grundighet og bredde seg neppe forene. I annen omgang blir så også «master»-nivået et problem fordi det blir en påbygning på et svekket fundament. Vi har alt sett de første antydninger om at påbygningen på denne spinkle basis må gjøres lettere.

Effektive


Jo, men det skal jo bli tre mer effektive år i bunnen enn dagens fire? Tro det den som vil. Det regnestykket politikerne presenterer her, minner nemlig om det velkjente: «Når ti mann kan bygge et hus på to måneder, hvor lang tid behøver da hundre?»

Det er både hos Mjøs-komiteen og enkelte av dens forsvarere (f.eks. Ine Saxvik i Dagbladet for 22. januar) en ordbruk som røper at de ser på kunnskap som en hvilken som helst vare som kan pakkes og selges i alle formater. Jeg skal ikke her gå nærmere inn på hva slags menneskesyn dette impliserer, bare nøye meg med å påpeke at dagens forhold mellom studietid og pensum ikke er tilfeldig, men utviklet over år i samhandling med studentene og avhengig av deres forutsetninger fra videregående skole.

Allikevel, om man absolutt vil, så er det mulig å komprimere - men man har ikke lov til å gå ut fra at det skjer uten skade. Og slett ikke alle fag lar seg like lett presse sammen; jeg har selv lært russisk under militær kommando og vet omtrent hvor grensen går for språkfagene. Og det finnes også mange andre fag som ikke bare fordrer kunnskaper, men dertil ferdighet og forståelse - ting som bestandig krever tid.

Medfølelse


Har jeg da ingen medfølelse med alle dem som bruker lang tid på studiene? Jo, men her må vi sondre mellom dem som bruker lang tid fordi de gjør andre ting ved siden av, og dem som lider under dårlig opplegg, veiledning og undervisning. De siste er det synd på, men deres problemer løses ved å øke kvaliteten, ikke ved å krympe kvantiteten. At studentene ikke overholder en norm på fire år, er - for å si det mildt - ingen grunn til å sette normen ned til tre. Giske gjør imidlertid også den første gruppe studenter til et problem, idet han hevder at lang studietid holder ungdommen borte fra arbeidslivet. For disse er imidlertid det motsatte tilfellet: De bruker lang tid på studiet fordi de samtidig allerede er i arbeidslivet. Og det er slett ingen selvfølge at det er et onde; tvert om vil jeg tro at for mange er praktisk arbeid en sunn avveksling til intellektuelle anstrengelser.

Blir det nå umulig for den som ønsker det, å studere mer enn tre år før «master»-nivået? Sikkert ikke, som i dag får man nok studere av hjertens lyst så lenge man orker og har råd. Men det vil de færreste ha, for Lånekassen innretter seg sikkert etter det nye gradssystemet. Hvilken effekt vil reformen ellers ha? Og studentene er ikke dummere enn at de skjønner det - uansett hva deres egne politikere eller rikspolitikerne vil ha oss til å tro.