Tre mann til bords

Vi satt et sted i Gaza og ventet. Da det ble natt, tegnet sir Peter karikaturer av Arafat, Rabin og Peres på servietter. Slik samlet vi fredsprisvinnerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER ÅTTE ÅR SIDEN og den første Oslo-avtalen var ennå skinnende ny. Jeg var invitert med til Midtøsten av et norsk TV-team som skulle samle de tre fredsprisvinnerne, Yassir Arafat, Yitzak Rabin og Shimon Peres, til et toppmøte under den berømte britiske verdensborgeren, humanisten og artisten Peter Ustinovs programledelse. Programmet gikk seinere i mange land, men vi lyktes ikke i å bringe de tre sammen. Tross optimismen som lå i den gjensidige anerkjennelsen av Israel og PLO, av forpliktende løfter om palestinsk selvstyre og jødisk tilbaketrekking, måtte vi nøye oss med separate intervjuer. Det var skuffende. Som mediefolk fra Norge, på den tida var vi påfallende høye i hatten, hadde vi ventet noe annet. Det var tross alt vår Oslo-avtale, vår fredspris og vår Terje Rød-Larsen og Mona Juul som hadde satt spillet i gang, en prosess som akkurat da var på vei mot fred i Midtøsten.

DET VAR MENS OSLO ennå betydde noe i de palestinske flyktningleirene og blant moderate, fredselskende jøder. Vi var blitt et begrep, og vi som var fra Oslo, tillot oss en egen tone, litt turistkjekke, der vi stort sett satt på gangen i Jerusalem og i Gaza by og ventet på å få audiens. I realiteten overvar vi bare ett eneste toppmøte mellom de tre. Til lyden av krig, slik jeg kjenner den fra TV, ble fredsvinnerne fløyet inn med helikoptre til en pressekonferanse på grensa til Gaza. Her sto de så skulder ved skulder på et podium en knapp halvtime og bjeffet rasende til verdenspressens horder om ytterligere garantier for mer selvstyre, mer tilbaketrekking, mer av alt de var blitt enige om i Oslo. Og vi fra Oslo satt litt kult tilbakelent på tredje rad, en rimelig plassering, syntes vi, nær sentrum av begivenhetene.

DET VAR I NOVEMBER, rett før fredsprisutdelingen i 1994, at vi fikk disse intervjuene. Rabin prøvde ikke engang å være sjarmerende på sitt formelle kontor. Slo bare fast at det var Hamas og palestinske terroraksjoner som kunne ødelegge fredsavtalen som ikke er verd mer enn papiret den er skrevet på, hvis mannen i gata ikke kjenner seg trygg. Noen dager seinere drepte en selvmordsbomber tre israelske nybyggere på okkupert område. Og i november, året etter, ble Rabin selv skutt og drept av en israelsk ekstremist på et folkemøte i Tel Aviv. Det blodige Midtøsten hadde blottet seg på ny. Og ennå var det flere år til Ariel Sharon skulle ta turen på Tempelhøyden i Jerusalem for å sparke i gang full krig og parkere Oslo-avtalen på sidelinja til spott og spe, fillet og uthult.

MEN DEN GANG, da vi satt i Gaza og ventet på Arafat, var Oslo-avtalen på alles lepper, som et etterlengtet vårtegn. Israelere og palestinere var begynt å se på hverandre som gryende medmennesker og naboer, ikke bare som etniske fiender. Fra et bord i en kveldsåpen kafeteria på selvstyrt grunn underholdt Peter Ustinov to palestinske kelnere med barnesanger på russisk, mens natta skred og mobiltelefonene glødet som morild av meldinger om at kanskje kommer Arafat. Rundt bordet hadde vi Rabin og Peres til stede, på serviettene. Og selv om vi denne natta måtte nøye oss med en tusjtegnet Arafat, var Peter Ustinov overbevist om at det neppe var Arafat som kom til å lede palestinerne inn i en demokratisk og selvstendig stat. Han etterlyste de moderne, menneskerettighetsbevisste og demokratisk innstilte intellektuelle som ville være avgjørende for palestinernes framtid. Krig, sa Ustinov, har ingen plass i det moderne samfunnet.

SLIK SNAKKER den svenske jøden og journalisten Göran Rosenberg også. Han har skrevet boka «Det tapte landet», der han tar et oppgjør med Israel som senter for den jødiske identiteten. Åtte år etter den første Oslo-avtalen, mens Israel nå herjer vilt på grensa til mulighetene for en ny storkrig, etterlyser Rosenberg i dag noe annet jødene kan koble sin identitet opp mot, enn det vesle landet som ikke lenger kan tjene som samlende symbol for et folk som i realiteten er bosatt over hele verden. Rosenberg ser Sharon som en israelsk selvmordsbomber fordi konsekvensen av hans politikk er at Israel til slutt ødelegges fullstendig av sin rolle som krigførende okkupasjonsmakt. - Alt Sharon foretar seg, er like kontraproduktivt som krig er i et moderne samfunn, sier Rosenberg.

VI FIKK DEM til slutt, alle tre. Særlig Shimon Peres ble bortimot rørt da han fikk beskrive framtida som «neste generasjon som ser på TV hvordan andre mennesker lever i fred og vektlegger utdanning, vitenskap, kulturelle og intellektuelle interesser». Og vi fra Oslo nikket i takt fordi akkurat sånn er ånden i Oslo-avtalen som den gang var så fin og blank at vi likte å speile oss i den. Dessverre gikk utviklingen dit at neste generasjon nå kan se hvordan Yassir Arafat lever i husarrest i Ramallah, mens Peres' regjeringssjef knuser alle tilløp til selvstyre i selvstyreområdene, uten at Peres har forlatt sin ministerpost av den grunn. Det var ei fredelig natt i Gaza den gangen vi var tre herrer på servietten rundt bordet, og sir Peter avsluttet måltidet med ei jiddisch folkevise. Det var åtte år siden, og ikke ei stridsvogn å se på vei inn i Fødselskirken i Betlehem.