Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Tre nye damer

«Jeg tagg sandkorn/ fra timeglasset,» forteller Jon i Torill Hvalsengens (f. 1957) diktsyklus «Dvergsang», der vi nettopp følger en rusmisbrukers frosne liv fra fødsel til en altfor tidlig død. I første del sett gjennom hans øyne, i andre del fortalt av Maria.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og det er sterke og klare bilder Hvalsengen bruker, i et likeframt, nesten muntlig språk, som når Jon forteller om moren: «jeg holdt henne fast/ med bløte lepper/ til hun sank/ Kroppen ble hard, blikket/ hvitt som skum/ Faren min sørga/ for sprit og piller». Til avslutningen der Maria forteller at «De har brukket/ fingrene dine/ til en bønn». Det gode her er at Hvalsengen fletter «narkosjargongen» inn i vare lyriske bilder, løfter et helvetesliv inn i en sammenheng der Gud «pusher håp». Personlig synes jeg likevel Hvalsengen i passasjer gjør det litt enkelt for seg ved å ta i bruk noe klisjéaktige bilder, som i avslutningen «en blåmeis satt kanskje her/ fløy».

Brutt samtale

«Hvorfor gråter du?/ Fordi himmelen er blå. Fordi himmelen er blå,» påstår Siv Kristin Rotevatn (f. 1964) i «Identiske erfaringer», der ovennevnte enkle passasje brytes med hodetenkte og eksklusive lavmælte betraktninger med en bevisst og noe unorsk bruk av «objektive» fremmedord: «Med utgangspunkt i dialektikken tar du for deg hagen (...) og mens snøen smelter hører du det logiske i vinden». Eller «natten som attributt». Her er òg aforismeaktige passasjer som kan bikke over i det ugjennomtrengelige: «Tålmodighet/ en illusjon av type mangearmet eller/ øynene til tross.» Det gode her er der tekstene brytes av passasjer som vitner om at under det hele ligger hennes brutte samtale eller iakttakende og kjærlige erindringsbilder om ham. «Han snur et eple med foten -/ bløtt, svart, en historie født i mykt regn./ Frukten er vakrest om natten,» sier han, (...).

Lekende

Langt mer «norsk» og lettere tilgjengelig er min personlige favoritt, Gunhild Øyehaug (f. 1975). «Slaven av blåbæret» er betegnende nok delt i tre; et snipp, et snapp og en snute, og åpner med et nachspieldikt og et «falleri». Det er et overskudd her, en språklig sikkerhet og noe litt frekt med disse tekstene, som også består av rene rimerier og med overskrifter som spenner over alt fra «Bæsj» til «Du høge måne». Øyehaug har øye for humoristiske og absurde bilder, som i diktet «Eg vil bli lektor når eg har kyssa ferdig» - «så ville tonga di losne// og røskast ut/ med hjartet ditt dinglande etter».

Friskt og lekende er det også når hun parafraserer sjømannssjargongen i «Høyr skipsklokka slå»; eller også spiller på det gammelmodig patosfylte («Å du lange januar/ kor du ligg over meg/ lik eit drog/ av ein mann») i denne diktsamlingen som også formidler en ungdommelig desperasjon.