Tre spørsmål om Irak og Norge

Norges oppgave i Sikkerhetsrådet er å ta selvstendig stilling til en krig mot Irak, ikke å stemme etter forhåndsprognoser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uken deltar Norge i Sikkerhetsrådets drøftinger om en mulig ny og kraftfull Irak-resolusjon. Drøftingenes vanskeligste spørsmål er dette: Bør det åpnes opp for bruk av militærmakt dersom Irak ikke fullt ut underkaster seg FNs krav om avvæpning?

Altså: Hva bør Norge mene om en angrepskrig mot Irak? Norges holdning til krig er normalt forbilledlig rettskaffen: Dersom en krig har noe i nærheten av et FN-mandat (som Golfkrigen i 1991), finner krigen bred støtte i Norge. Mangler det mandat, er motstanden vanligvis større (som Kosovo i 1999).

Men denne gangen er situasjonen en annen. Som medlem av Sikkerhetsrådet innehar Norge nå selv rollen som den internasjonale lovgiveren Norge har for vane å underkaste seg. Og da hjelper det ikke med pliktoppfyllende folkerettsidealisme. Spørsmålet er ikke lenger om en krig har mandat og er lovlig, men snarere om Norge mener at krigen bør gjøres lovlig med et mandat fra Sikkerhetsrådet.

Rolleforvirring

Regjeringens grep på denne utfordringen er foreløpig preget av en viss rolleforvirring. Riktignok har utenriksminister Petersen i lang tid kategorisk avvist at Norge vil støtte en eventuell krig. Men så, i dagene etter Bushs tale til FN, har statsminister Bondevik (NRK 12.9.) og KrFs parlamentariske leder, Einar Steensnæs (NRK 14.9.), justert Norges holdning. Med ett er det ikke lenger avgjørende hva Norge i og for seg mener om en krig mot Irak, men at Norge vil kunne komme til å støtte en krig dersom det foreligger et mandat fra Sikkerhetsrådet.

Noen kan i forbifarten ha glemt at Norge besitter en av Sikkerhetsrådets 15 stoler. For i Sikkerhetsrådet er det nemlig ikke Norges oppgave å si ja eller nei til en krig på bakgrunn av hva andre stater til slutt måtte komme fram til. Tvert om: Norge må ta selvstendig stilling, og kan ikke som ellers basere seg på Rådets endelige beslutning. I henhold til FN-pakten har Bondevik-regjeringen følgende tre problemstillinger å forholde seg til:

Spørsmål

1) Utgjør Irak en direkte og umiddelbar trussel mot internasjonal fred og sikkerhet? Saddam Husseins regime er opplagt en trussel, ikke minst mot Iraks egen befolkning. På bakgrunn av hva vi til nå vet, basert på satellittovervåking av Irak (UNMOVIC) og et titall rapporter publisert de siste fire årene, utgjør Irak imidlertid ingen umiddelbar trussel mot omverdenen. Og trusselen fra Irak er ikke nødvendigvis større i dag enn hva den var for to eller fem år siden. Derfor: Mener regjeringen at dette er tilstrekkelig for å rettferdiggjøre en angrepskrig? Hvis ikke, hva slags dokumentasjon må til?

2) Finnes det alternativer til krig dersom Irak ikke underkaster seg effektive våpeninspeksjoner? La oss forutsette at Irak har gjenopptatt produksjonen av spaltbart materiale, og at landet, i henhold til Pentagons egne rapporter, kan produsere ett eller flere atomvåpen innen fem år. Dette er en opplagt (og ikke usannsynlig) trussel. Da er spørsmålet: Hvorfor er tradisjonelle virkemidler som «avskrekking» og «oppdemming» ikke en løsning for Irak, når dette regnes som tilstrekkelig overfor andre potensielle eller faktiske atomstater? Dessuten, dersom den potensielle trusselen fra Irak møtes med et militært «forkjøpsangrep», mener Norge da at det samme folkerettslige prinsippet også bør gjelde for Nord-Korea, Iran, Syria, Sudan, og andre såkalte «røverstater»?

3) Er trusselen fra Irak større enn mulige utilsiktede konsekvenser av en krig? USAs hovedbegrunnelse for en krig mot Irak er som kjent at Hussein faktisk er villig å bruke masseødeleggelsesvåpen. I så fall finnes det iallfall (logisk sett) én situasjon hvor Hussein sannsynligvis vil ta i bruk disse våpnene - i en krig om regimets egen overlevelse. Med andre ord: Er trusselen fra Irak større enn risikoene ved en eventuell krig - tap av menneskeliv, bruk av masseødeleggelsesvåpen, destabilisering av Irak, og undergraving av krigen mot terrorisme?

Svar

Spørsmålene har ikke entydige svar. Men regjeringen må likevel gjøre seg opp en mening. Og det er svarene på disse spørsmålene, ikke forventninger om andre staters stemmegivning, som må ligge til grunn for Norges posisjon i Sikkerhetsrådet.