Trefotsyken

Uka begynte med hemmelige bankkonti i Sveits og endte i fattigdom, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Valgkamp i Norge må fortone seg lett pervers sett utenfra. Riktignok vil all verdens politikere alltid love at alt skal bli så mye bedre, hvis de bare får din stemme. Men i Norge kan politikerne attpåtil holde det de lover. De har en ufattelig rikdom å øse av – og øse gjør de. Det kan virke som deres største hodepine er å finne svaret på spørsmålet: Hva mer kan vi gi til folk som har alt fra før?

Eldreomsorgen skal skinne, skolen skal funkle og helsevesenet stråle. Småbarnsforeldre skal få en ekstra ferieuke og sjekker i hånda. Den vellykkete middelklassen som har det godt, får det stadig bedre ved hjelp av offentlige goder, og den vil ha mer. Hele landet synes besatt av trefot-syken – fenomenet som gjør at båteiere straks de har skaffet seg en ny og større båt vil ha en som er enda større.

All denne synlige velstanden har fått politikere til å snakke om økende klasseforskjeller, om dem som drar fra og de som faller etter. Inntrykket som skapes er at limet i den norske modellen er i ferd med å smuldre opp. Alt det som har gjort Norge til et trygt land å leve i trues av nyrikdommen som regner over noen, mens det knapt drypper på andre. Denne myten forsterkes av oppslag om konsernsjefer med opsjonspakker, aksjemeklere med bonuser og, for den saks skyld, ordførere med bankkonti i Sveits.

Det er riktig at de 10 prosent rikeste blir rikere og tar en betydelig større andel av de totale inntektene. Det skyldes økningen i kapitalinntekter de senere åra. Men denne utviklingen gir ikke grunnlag for å snakke om Forskjells-Norge. Som vorspiel til gårsdagens Fafo-fest ble det arrangert seminar om «Ulikhet, rikdom og fattigdom» – tilfeldigvis bare noen timer etter at Velferdsalliansen hadde avholdt en større høring om fattigdom med blant andre Bjarne Håkon Hanssen og Kristin Halvorsen, som begge har fått kjeft for å ha senket ambisjonene for regjeringens fattigdomsbekjempelse. På høringen sa Halvorsen: – Vi kan ikke ha en situasjon der forskjellene stadig blir større og der de som har mest fra før blir hørt og de som har minst blir minst hørt.

Men Fafo-forskerne kan dokumentere at Likhets-Norge består til tross for rikdommen i toppen. Inntektsfordelingen i de resterende 90 prosentene av befolkningen er relativt uendret siden 1990, og antall fattige er stabilt. Problemet for en rødgrønn regjering er at den ikke er noe bedre til å bekjempe fattigdom enn en borgerlig regjering. Når avisene er fulle av rikinger blir kontrasten større, og det føles som det er enorme forskjeller. Sunnhetstegnet er at den store middelklassen fortsatt reagerer på ulikhet. Reaksjonene på Hydro-toppenes opsjonspakker var ikke bare misunnelse og jantelov, slik noen prøvde å framstille det, men var preget av rettferdighetssans og bekymring for at den norske likhetstankegangen er under angrep.

Selv om Hydro-bråket avslørte en tydelig polarisering mellom næringslivsfolk på den ene siden og politikere og folk flest på den andre, vet næringslivet at de rikeste har nytt godt av den norske trepartsmodellen og må være forsiktig med å rokke ved den. Stormen rundt Per Ditlev-Simonsen viste også at folk reagerer sterkt på at penger skal gi noen rett til å følge egne spilleregler. Det snakkes om samfunnsansvar og samfunnskontrakt når rikdommens utfordringer diskuteres, og det er bevissthet om at dette er verdier som gjør Norge til et av verdens beste land å leve i. Derfor er det grunn til å le av dem som hånlig kaller Norge for pottitland og jante. De vet ikke hva de snakker om. Vil de sammenlikne seg med utenlandske toppledere, må de også ta regningen for at det kan føre til at den norske modellen rakner.

Det er fra toppen angrepet kommer. Derfor er det spennende at Fafo-forskerne snur debatten på hodet og spør: Hva skal vi gjøre med de rike? Regjeringen må ikke bare holde seg med en fattigdomspolitikk, men også en rikdomspolitikk. Når man for eksempel vet at det er kapitalinntekter som utgjør den store forskjellen, kan man se på hvordan de kan fordeles bedre og bredere. Forskerne drister seg også til å spørre om noe av oljeformuen skal gis direkte til innbyggerne.

– Jeg åpner ikke oljefondet og deler ut i bøtter og spann, forsikret Halvorsen på gårsdagens fattigdomshøring. Tiltakene som kom fra de to statsrådene snudde ingenting på hodet. At Hanssen innrømmer at arbeidslinja ikke alene kan avskaffe fattigdom, satt kanskje langt inne blant de troende, men er selvsagt. At Halvorsen vil vurdere minstesatser i sosialhjelpen, burde være like selvsagt.

RIKDOMSPOLITIKK?:Finansminister Kristin Halvorsen (SV) (bildet) og arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen deltok under Fattigdomshøringen fredag. Foto:
RIKDOMSPOLITIKK?:Finansminister Kristin Halvorsen (SV) (bildet) og arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen deltok under Fattigdomshøringen fredag. Foto: Vis mer

Men hvis regjeringen synes det er vanskelig å bekjempe fattigdom i dag, kan man bare tenke seg hvilken utfordring det blir når myten om Forskjells-Norge blir virkelighet.