STREIK

eller ikke streik, that's the question. Ingen vil det, men noen kan bli nødt. Vi hører krigstrommene. Vi ser maktspillet med styrkeoppbygging og trusler fra begge sider. Man håper at truslene virker. Normalt er de så illevarslende at partene tvinges til kompromiss. Men i år er situasjonen helt låst.

I går møttes Fellesforbundet og Teknologibedriftenes Landsforening på administrasjonsministerens kontor for å fortelle om situasjonen og faren for streik i industrien fra torsdag. Riksmeklingsmann Reidar Webster har ikke, tross all sin list og visdom, lyktes i å rikke partene. Han trenger hjelp fra høyere makter, et politisk signal som kan løse opp situasjonen. Den nyslåtte arbeidsministeren, Morten Andreas Meyer, er en slik høyere makt. Og han får sine fullmakter fra en enda høyere makt, Kjell Magne Bondevik.

TREKANTDRAMAET

foregår på flere nivåer. Bak Fellesforbundet står LO. Bak TBL står NHO. Og bak Meyer står som nevnt Bondevik.

Fellesforbundet har varslet plassoppsigelse for til sammen 63000 medlemmer i industrien og i byggfagene. Hver av dem skal ha 1800 kroner i streikebidrag i uka, hvis det blir streik. Det blir mer enn 113 millioner kroner i uka. Men forbundet har 1,2 milliarder på bok, og kan i prinsippet holde stillingen i minst ti uker. Etter en så langvarig streik er det et spørsmål om medlemmene har en arbeidsplass å gå tilbake til. Det er arbeidsgiverens beste kort, eller mest skremmende trussel. En så omfattende streik vil knekke ryggen på norsk industri. Én ting er inntektsbortfall. En annen ting er troverdigheten som pålitelig leverandør i et internasjonalt marked. Troverdigheten er frynset nok som den er, etter streiker både i 1996 og 2000.