Trekker stigen opp

Årets kvinnelige medieleder, Marianne Mowinckel, er skeptisk til kvinnelige sjefer med kul på magen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Torsdag ble Marianne Mowinckel, sjefredaktør og daglig leder i bladet «Vi over 60», kåret til Årets kvinnelige medieleder. Prisen deles ut av Medianettverket – forum for kvinner i ledelse – og går til kvinner som kan vise til resultater og som gjennom sitt virke framstår som forbilder for andre kvinnelige ledere.

Mowinckel jobber i en mannsdominert bransje. Ferske tall viser at bare 22,9 prosent av medlemmene i Norsk Redaktørforening er kvinner. Med hedersbetegnelsen «Årets kvinnelige medieleder» i lomma, kunne man tro at Mowinckel ville benytte anledningen til å oppmuntre sine yngre medsøstre til å søke makt- og lederposisjoner i Medie-Norge. I stedet trekker hun stigen opp etter seg.

Under en paneldebatt etter prisutdelingen torsdag kveld, uttrykte hun sympati med tidligere LO-leder Gerd-Liv Vallas reaksjon da Ingunn Yssen ble gravid. I et intervju med Dagbladet utdyper Mowinckel at kvinnelige ledere som får barn, bør be om avlastning. Hun mener at kvinner med små barn som ikke kan jobbe utover vanlig arbeidstid – altså kvinner som må hente i barnehagen – bør unngå å bli ledere. «Det er vanskelig å kombinere en lederjobb med det å være svanger og ha små barn», sier hun.

Signalet til unge kvinner er: Ikke tro at du kan ønske deg både familie og karriere. En god leder må ofre seg for jobben, arbeide seint og tidlig. Mellom linjene forteller hun til sine redaktørkolleger som lurer på om de våger å satse på en ung kvinne: Ikke gjør det. Hun vil ikke kunne yte så mye som jobben krever.

Mowinckels holdninger er som et gufs fra forrige århundre. Godt lederskap måles ikke i antall timer på jobben, men i hva du faktisk gjør på jobben når du er der. Får man mer motiverte medarbeidere av å være den siste som går? Blir man mer kreativ av å jobbe 60 timer i uka? Blir du en bedre leder av å ofre privatlivet ditt? Neppe.

Som redaktør i Magasinet, med et barn i magen og to smårollinger som jeg henter i barnehagen om ettermiddagen, vet jeg at det kan være vanskelig å kombinere jobb og familieliv. Tidsklemma og frykten for ikke å være god nok mor og sjef, rammer også meg.

En leder kan alltid gjøre mer. Det er alltid noen som kunne trenge mer ros, det er alltid et foredrag som kan forbedres eller en budsjettprosess man burde fulgt tettere. Kunsten er å finne ut hva som er bra nok. Jeg er overbevist om at man blir en bedre leder dersom man klarer å kombinere ambisjonene på jobb med drømmene privat. Jeg tror dessuten det er ålreit for de andre småbarnsforeldrene i Magasinet å se at også sjefen må gå når klokka er fire.

Kvinner og menn tenker forskjellig. Småbarnsforeldre og 60-åringer har ulike interesser. Innvandrere har en annen innfallsvinkel enn en sjette generasjons telemarking. For å lage ei god avis eller et godt magasin er det nødvendig å mikse alle disse ulike kategoriene mennesker – også på ledernivå. Det vil heve kvaliteten og mangfoldet i Medie-Norge om vi klarer å legge til rette for at folk i alle ulike livsfaser – også småbarnsmødre – kan være ledere. Derfor er det trist at Årets kvinnelige medieleder bruker sine femten minutter i rampelyset til å slå et slag for forgubbingen.