Trekkoppkvinnen

Erlend Loes kvinner er på vei. Hjelp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OM IKKE SÅ lenge skal vi få se filmatiseringen av Erlend Loes roman «Tatt av kvinnen». Erlend Loe mener det kreves en spesiell persontype for å lage film (en som er villig til å gå over lik, og menn er råere enn kvinner). Da ønsker han kanskje selv å bidra med noen kjønnsnyanser i filmene sine? For er det ikke sånn at hvis nesten ingen kvinner lager film, bør i alle fall mennene ivareta identifikasjonsmulighetene for oss kvinner? For å si det sånn: Ikke regn med manusforfatteren Loe.

MARIANNE I «Tatt av kvinnen» er en omklamrende klut som suger seg fast til mannen. Hun invaderer ikke bare mannens leilighet med sine ting, nei hun forsøker å trenge seg inn i hans hode, og blokkerer ut det som måtte være av refleksjon. Et illustrerende eksempel fra teksten: «Du tenker for mye, sier Marianne. Og hun spør meg om jeg ikke selv synes det er et handikap. Det synes jeg slett ikke. Tvert imot, det er en verdi for meg, sier jeg. Og jeg sier at det å reise for meg er å tenke. Jeg tar ting innover meg, opplever ting gjennom tanken, assosiasjonene, den litt tilbaketrukne refleksjonen etterpå. Det er viktig å sammenlikne det nye med det kjente. Da får reisen mening for min del. Marianne mener at sammenlikninger er den maskuline verdens største feilgrep.» Hallo, Marianne?

LA MEG SLIPPE noen gang være i samme kinosal som dette kvinnemennesket. Hun står så langt fra meg og mine kvinnelige kollegaer og venninner som overhodet mulig. Hvorfor kan ikke HUN få være den som tenker, den som ser sammenhenger og reflekterer. Hvis Marianne var et unntak i mannlige regissørers filmer, skulle jeg trukket på skuldrene av henne. Men slik er det jo ikke.

«DET ER PATETISK å se de kvinner som straks roper ut om «skjulte mekanismer» og «usynliggjøring» når deres prosjekter ikke kommer gjennom nåløyet hos bevilgende myndigheter», skrev regissøren Alexander Eik, som en våpendrager til Erlend Loes uttalelser. Ja vel. Hva så med Eiks egne kvinneroller, bidrar de til å balansere kjønnsbildet? Jeg tviler på at Nina i «Kvinnen i mitt liv» går over i filmhistorien. Filmen er vel strengt tatt en eneste lang parodi på verpesyke kvinner, hvis eneste mål er å bli gift og få barn. Etter denne og liknende roller er det ikke til å undres over at Dahl Torp trygler regissørene om bedre kvinneroller på vegne av oss publikummere.

HVA MED HØSTENS store film? Regissør Joakim Triers kritikerroste «Reprise» er kanskje god, men den er en ren reprise på kjønnsrollemønsteret. Den handler om unge menn, deres drømmer, fantasier og psykiske sammenbrudd. Kvinnene fungerer som rene statister, som muser for mennene. Det hjelper ikke at kamera elsker Viktoria Winge når filmen får slutte med at hun har begynt å studere psykologi (implisitt: Hun vil forstå kjæresten bedre). Og kompisen: «Det var den vakreste kjærlighetserklæringen jeg hadde hørt».

SÅ - SIDEN DERE tydeligvis verken evner eller ønsker å skape mer sammensatte rollefigurer for kvinner, foreslår jeg at dere gjør plass til flere kvinnelige regissører. De omtalte usynlige ikke-eksisterende mekanismene, manifesterer seg tydelig nok gjennom filmene dere står bak.