Trepartistaten

Vi lever for tida i trepartistaten. All politikk foregår mellom regjeringspartiene, mens opposisjonen skriker seg hes, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg ser ikke bort fra at det kan skyldes alderen. Men jeg blir så trett av det politiske ordskiftet. Politikerne krangler med den samme lydstyrken i nær sagt alle spørsmål. Spesielt opposisjonen er høyrøstet. Den kritiserer regjeringen nord og ned. Det meste er galt. Den roper ulv-ulv, enten den nå ser lemen eller hamster. Ikke alltid forstår jeg hva som er galt. Man må være politisk rådgiver med håp om å bli statssekretær i denne eller neste regjering for å følge med. Hvis flere har det som jeg, er det alvorlig for politikken.

Nå er også Frp kommet på defensiven. Før fikk partiet næring av forvirring og misnøye. Frp var folkets sekkepost. Når den ble for stor, lovet de andre politikerne litt mer. Nå har partiet sklidd så lenge på meningsmålingene at det ser ut som en tendens. Vedvarende klaging på regjeringen har ikke gitt ny gevinst for partiet. Men partileder Siv Jensen kjefter ufortrødent videre. Erna Solberg likeså. Høyre har hatt et vindpust i ryggen og Erna er blitt mer aggressiv. Men folket tar ikke bølgen.

Selvsagt skal opposisjonspartiene ha en kritisk innstilling og følge regjeringens minste skritt med årvåkenhet. Det er politikkens og demokratiets vesen. Og sammenliknet med støyen i det britiske parlamentet kan det virke som om det norske Stortinget lider av en slags sovesyke. Men i mediene støyes det jevnt og trutt. De motsetninger som finnes, forsterkes og blåses opp. Om stridstemaet er en forholdsvis liten detalj i forhold til lovforslaget eller meldingen som legges fram, vil det like fullt dominere dekningen. I ly av denne støyen blir mange vedtak gjort med vidtrekkende betydning for mange mennesker.

Nå er det klimaet det støyes om. Jens Stoltenberg er klimaversting i klasse med Siv Jensen siden han ikke vil tallfeste klimakutt hjemme. Han, som var klimahelt for kort tid siden, vil helst kjøpe kvoter i utlandet. I regjeringen kjemper SV og Senterpartiet en tapper kamp for at 2/3-deler av klimareduksjonene skal tas i Norge. SVs miljøpolitiske talskvinne på Stortinget, Heidi Sørensen, jubler over opposisjonens likelydende krav, for det gir SV større muskler i regjeringen. Sørensen er rausere enn hun behøver. For i dette tilfellet er opposisjonens røst allerede representert i regjeringen. Ap representerer i noen grad deler av Frp’s syn på hvor mye som skal tas hjemme og ute, mens SV forfekter de samme synspunkter som Venstre og Høyre. For å bli hørt må disse rope enda høyere.

Det var enklere å være i opposisjon da Ap styrte alene i mindretall. Da ble et maktarrogant Ap angrepet fra venstre og høyre. Nå har vi flertallsregjering som i realiteten består av en stor sentrumskoalisjon som kjemper sin strid internt i regjeringen. Stortinget, og spesielt opposisjonen, er i mange spørsmål satt ut av spill. Det er ikke helt som under «ettpartistaten», da norsk politikk ble styrt fra Youngstorget. Men vi kan snakke om trepartistaten. Tautrekkingen skjer mellom regjeringspartiene. Spørsmålet som gjenstår for Stortinget er om de andre skal bli med på brede forlik, som i spørsmålet om pensjonsreformen og nå i klimapolitikken.

For få dager siden var det barnehagepolitikken som var gjenstand for støy. Aldri har noen regjering jobbet mer iherdig for å nå dette målet. At den ikke gjør det innen en selvpålagt tidsfrist er tilsynelatende en dødssynd. Den satte seg et djervt mål, finansministeren satte sin stilling inn på å nå målet, men så viser det seg at målet trolig først oppnås neste år. At mange tusen foreldre nå får et gode som tidligere generasjoner knapt kunne drømme om, drukner i støyen.

Parallelt er det skarpe rivninger om tilstanden i eldreomsorgen. De gamle på sykehjem har det verre enn innsatte i norske fengsler, leser vi. På grunn av personellmangel blir ikke de gamle luftet i det fine sommerværet. De sitter i sitt kroppslige hylster, i sine rullestoler og på sitt enerom, uten evne til å hevde sin rett. Er det regjeringens ansvar? Eller Oslos Høyre-Frp-byråds? I Norge er alle partier opptatt av å ha et velferdssamfunn. Alle partier er opptatt av at hjulene skal gå i næringslivet, at økonomien skal være sunn og god, at prisene skal være stabile og renta lav. Enigheten er så sterk at vi nesten ikke merker forskjell når regjeringene skifter. Men det vil aldri bli slutt på mangler. «Dei (folk flest) vil alltid klaga og kyta».

Vi skal bli grundig lei av overdrevne motsetninger før høstens kommunevalgkamp er ferdig utkjempet.