Trett av debatten

Er det debattsidenes skyld at norske aviser ikke likner på New York Times?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladets nyoppussede debattsider på papir og nett har fått mange hyggelige lovord. Satsingen har også irritert professor i litteratur ved Duke-universitetet, Toril Moi, og ansporet henne til å skrive en interessant, men nokså upresis kommentarartikkel i Dagens Næringsliv sist lørdag. Hun er trett av det hun kaller «debattfeberen» som herjer vårt land. Ja, ikke siden Brandes har det vært så mye snakk om debatt i Norge, sier hun. Det høres skummelt ut.

Men det er nok ikke helt riktig. Det norske ordskiftet har med jevne mellomrom siden den gang, både i Krogs og Øverlands mellomkrigstid og i Bjørneboes etterkrigstid vært preget av en meget sterkt utviklet vilje til å dele standpunkter og analyser med et avislesende publikum. Diskusjonene har ofte vært preget mer av polemisk enn intellektuell kraft – noe mange kritikere har påpekt opp gjennom åra. Men det er også en tradisjon som har sørget for et ordskifte som har røsket opp i nasjonen, satt problemer på spissen og ført til viktige endringer. Det har til og med vært ganske morsomt til tider. Denne avisdebattradisjonen er viktig i Norge, og i Skandinavia for øvrig (ei avis som Politiken, der Brandes skrev Danmarks første «kronik», holder seg nå med en debattredaksjon på hele 6 personer) og den er det verdt å ta vare på. Mange land har opinion-sider, men de færreste har diskusjoner mellom maktmennesker og vanlige folk lik de som finner sted i skandinaviske aviser.

Moi kommer med underlige eksempler på debattsykens symptomer. Det ene er debatten om prinsesse Märthas engleskole: Her er ikke Moi fornøyd med debatten som pågikk, og hun er heller ikke sikker på om det overhodet er et emne som er verdt diskusjon. Det må hun jo gjerne mene, men den som har fulgt med i den norske og den svenske diskusjonen om Märtha som symptom på en New Age-aktig relativisering av sannhetsbegrepet i vitenskapene, eller om kongehusets rolle i dagens Norge, vil nok ikke si seg enig. At det var mye støy i tillegg, er neppe debattsidenes feil.

Moi mener mange emner heller burde dekkes på reportasjeplass enn på debatt- og kronikksidene, som utdanning og skole. I dette tilfellet er Moi så sint på debattbegrepet at hun setter det i anførselstegn: «Har avisene i Norge tenkt å satse på «debatt» om dette viktige emnet?», fnyser Moi. Dette er besynderlig, all den tid skole- og utdanningsdebatten godt illustrerer hvordan avisreportasjer og innlegg kan fungere sammen. Dagbladets reportasjeserie om den finske skolen i vår er et av svært mange eksempler. Og mener Moi at kvalitetsreform-debatten, eller diskusjonene om tellekanter i forskningen, der både studenter, universitetsansatte og politikere deltar, er nytteløse? Eller har hun bare glemt å lese norske aviser før hun skrev?

Kanskje det kan bli for mye debatt. Enkelte hevder også det er blitt for mange kommentatorer i avisene. Kanskje er det for lettvint av avisene å holde seg med eksterne skribenter, slike som Moi selv er et eksempel på, gjennom sitt virke som spaltist i Morgenbladet og Dagens Næringsliv. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det er noen motsetning mellom gode nyhetsreportasjer og leseverdige debattsider. Og jeg tror ikke det er meningsjournalistikkens tradisjon og utvikling i Norge som gjør at vi ikke har aviser med utenlandske eliteavisers journalistiske gjennomslagskraft. Det tror kanskje egentlig ikke Moi heller, ettersom hun på dette punktet i kommentaren sin har byttet bort «debatt» med «sport, kjendisbryllup og intimjournalistikk» som skjellsord.

Mediekritikk framstår iblant som en aktivitet der kravet til presisjon ikke er spesielt høyt. Når Mois irritasjon over ordet «debatt» ikke fører til noe annet enn nokså gjennomsnittlig klaging over at norske aviser ikke er like bra som New York Times, må vi nok vente på andre innlegg i debatten før norske avisers interesse for å holde det offentlige ordskiftet ved like kan regnes som diskreditert.

ADVARER:</B> Litteraturprofessor Toril Moi har advart mot \'debattfeber\' i Norge.