Trippelmord og strategi

For å forstå mediespillet rundt trippeldrapssaken på Orderud gård, må vi tilbake til den historiske frifinnelsen av Per Liland i 1994. Liland-saken dro for alvor sløret av uskyld fra ansiktet til norsk rettsvesen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå viser dette seg med voldsom styrke i spektakulære kriminalsaker: Samtlige aktører - dommere, påtalemyndighet, advokater og for den saks skyld mediene selv - etterprøves av hverandre med en helt annen intensitet og legitimitet enn tidligere.

Et hardere og hurtigere mediebilde har stilt nye krav til aktørene og utvidet deres arena: Det er ikke noe nytt at politi og advokater lekker utvalgte informasjoner til betrodde krimreportere. Det nye er at to konkurrerende TV-kanaler, et utall radiostasjoner og flere internettpublikasjoner har fattet interesse for et saksområde Dagbladet, VG og Aftenposten tradisjonelt sett har hatt for seg selv.

  • Det gjeldende mantra om å gjøre jobben som forsvarer i samsvar med «lov og god advokatskikk» kan ikke begrenses til rettssalen. Slik har det i virkeligheten vært i mange år. I Orderud-saken kunne det til og med ha vært et brudd på god advokatskikk å tie stille i mediene og vente i andektighet på en eventuell hovedforhandling. Liland-saken gjorde det opportunt å bruke private etterforskere. I Orderud-saken kunne advokatene trengt spesialkunnskaper i informasjons- og krisehåndtering. Når gjør Geelmuyden.Kiese og Rune Gerhardsen sitt inntog som bisittere i strafferettspleien?
  • For nesten 50 år siden skrev høyesterettsjustitiarius Emil Stang at forsvareren skal ivareta siktedes interesse, «men ikke lengre enn det stemmer med det offentliges interesser. Han må ikke ved å fordreie sannheten eller ved andre urettmessige midler søke å oppnå et bedre resultat enn siktede fortjener. Han må helt og holdent holde seg til sannheten». Stangs hovedsynspunkt var at forsvareren representerer det offentliges interesse i at ingen uskyldig blir domfelt og at ingen blir behandlet hardere enn det som er riktig. Oppgaven er å «bistå retten til å avsi riktig dom».
  • Dette er djerve og velvalgte ord, men de slår ikke fullt ut til på etterforskningsstadiet i en drapssak der «sannheten» så langt er et interessant våpenfunn og politiets sammenstilling av fire sprikende forklaringer. Det er knapt noen fare for rettssikkerheten at advokatene i en slik situasjon gjør sitt beste for å hjelpe sin egen klient og å skape tvil - både i forhørsretten og i offentligheten - om bevisenes holdbarhet.
  • Fallhøyden er faktisk størst for advokatene selv. Ekteparet Orderuds forsvarere forveksler rettssal og boksering når de snakker om å «tape og vinne slag». Særlig har Per Orderuds advokat, Cato Schiøtz, foregrepet spørsmål om motiv og troverdighet i en grad som har gitt risiko for tilbakeslag seinere i etterforskningen. Ved å investere all sin tyngde og prestisje i Per Orderuds troverdighet allerede dagen etter pågripelsen, har Schiøtz mindre å gå på hvis saken kommer for retten.
  • For få år siden kunne Schiøtz og hans kollega Frode Sulland i ro og mak ha vurdert om lagmannsrettens fengsling av ekteparet Orderud skulle bringes inn for Høyesterett. På mandag måtte de bestemme seg lynraskt, og elektroniske medier brakte forskjellige meldinger om hvilket standpunkt de hadde tatt. Tirsdag morgen brakte Dagsnytt «sjokkmeldingen» om at de ikke ville gå videre. Det kom ikke fram at Høyesterett bare kan vurdere lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolkning - ikke om ekteparet Orderud med tilstrekkelig grunn kan mistenkes for overlagt drap. Det udramatiske ble helt uten grunn et nytt «nederlag» i radioens morgensendinger.
  • Trippeldrapet på Orderud gård er en kriminalsak som skal behandles i betryggende former, men det er også en viktig samfunnssak som ikke kan leve sitt liv utelukkende i rettssalene. Det er bare offentlighet og innsyn som kan gi domstoler, påtalemyndighet og forsvarere autoritet og legitimitet. Justismord - både de virkelige og de innbilte - er forbrytelser som helst begås i de lukkede rom.