Trist studentikos

Professor Bernt Hagtvet anklager studentene for ikke å være de uskyldige offerlammene de selv hevder. Det er ikke trang økonomi og byråkratisering som svekker norske universiteter, men studentenes manglende engasjement og tiltakende passivitet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lammene tusler frivillig til alteret, der de ofres for statens angivelige ønske om å oppbevare potensielt arbeidsløse, og næringslivets behov for lydige forskere. Studentene kritiserer forelesere som går utenfor pensum og orker ikke lese en hel bok, bare utdragene de kan få spørsmål i til eksamen.

  • Så har da også universitetene i løpet av de siste tiårene tatt det endelige farvel med sin opprinnelige idé: en dannelsesinstitusjon for eliten, og i stedet blitt yrkesrettete undervisningsinstitusjoner i et kompetansesamfunn, «der færre og færre arbeider i primær- og sekundærnæringen og flere og flere underviser hverandre i spanske verb,» som professor Hylland Eriksen skrev i en tidligere universitetsdebatt.
  • Kompetansen er likevel ikke blitt større. Forskningsmiljøet i Norge svekkes og studentene synes å tilhøre en annen menneskeart enn da Hagtvet selv studerte. I stedet for erkjennelsesdriv og nysgjerrighet finner han puggevilje og underdanighet. Selv skylder studentene på dårlig økonomi og hardt arbeidspress - de fleste må jobbe ved siden av studiene, og kan ikke tillate seg å gå dypere ned i faget enn det som skal til for å ta eksamen.
  • Leder for Norsk Studentunion, David Baum, anklager Hagtvet for å ønske seg et studentmiljø av genier som egentlig ikke ønsker å bli noe, bare tilegne seg lærdom. Men studentene vil vel «bli noe» som de liker. Eller vil de kaste bort livet sitt med å gjøre noe de ikke har interesse av? Hvis ikke, er det ikke for mye å forvente begeistring for det faget de har valgt å studere. Heller ikke kan det tilhøre eliten å engasjere seg. Nær sagt alle barn er engasjerte før de begynner på skolen. At engasjementet er borte etter 12 år, forteller mer om skolesystemet enn om dem.
  • «Vi skulle gjerne vært mer aktive hvis vi ble belønnet for det,» sier en 21-årig Oslo-student til Dagbladet i går, og mener antakelig at ekstraaktivitet ikke gir poeng til eksamen. De ordene ville også kunne bli uttalt av en av Pavlovs betingede hunder. At det finnes andre belønninger enn den sukkerbit som heter gode karakterer, er nettopp hva Hagtvet prøver å forklare. Hans løsning på problemet ligger i å splitte universitetet: overlate grunn- og mellomfagsnivået til en høyskoleliknende institusjon og la universitetet bestå av hovedfagsstudenter og stipendiater.
  • Men studentene er ikke født i går, selv om Hagtvet synes å tro det. Det problemet han peker på kommer nok klarest til syne på universitetene. Årsaken ligger et annet sted. Hele skolegangen er preget av jaget mot eksamensresultater. De blir best hvis man lærer det man skal, og ikke «kaster bort» tida med utenomsnakk. Den videregående skolen er allerede langt på vei ødelagt som selvstendig institusjon, fordi den mer og mer får ett mål: opptak til høyere utdannelse.
  • Slik drilles barn og ungdom til å bli flinke i nettopp det Hagtvet kritiserer dem for, å følge opptrukne stier og konvensjoner. Bedre blir det ikke når barna av seksårsreformen kommer til universitetet. Som sjuåringer skal de blant annet ha lært å diskutere Chagall og Munch. Ingen skal fortelle meg at barn i den alderen kan kaste sin naturlige autoritetstro over bord og oppøve kritisk tenkning. De lærer snarere å benytte autoritetstroheten på det intellektuelle planet.
  • Dårlig studentøkonomi, endring av studiene fra å være langsiktige til å bli semesteremner, der utenatlært kunnskap og ikke fordypelse premieres, få og underbetalte stillinger og overbyråkratisering - dette er problemer som også rir universitetene. De er likevel lettere å løse enn dem Hagtvet peker på, og ville langt på vei bedres dersom studiefinansieringen ble endret og gigantinstitusjonene ble delt i mindre enheter med mer penger og mer frihet.
  • I den grad studentene mangler engasjement, må vi se til hele skolesystemet. Men kanskje også dette problemet må løses ved universitetet. Dagens studenter er lærere for morgendagens barn. Skal de våge å sprenge pensum, må de ha hatt lærere som vet hvor morsomt det er.