Tro og gjerning

Den nye regjeringen ønsker å opprette en kommisjon som tar for seg etikk, moral og verdier i samfunnet. Om protestene har vært fåtallige, bør skepsisen være stor til et slikt prosjekt, for det vi trenger minst, er forførende etikk-snakk. Og minst av alle tåler denne regjeringen at det bare blir kosmetikk, for den er på flere måter bundet til sin retorikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det står skrevet i Jakobs brev i Bibelen at «liksom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger». Nettopp ut fra sin retorikk kan det bondevikske regime måles mot disse ordene, for om de høyst dennesidige parlamentariske realiteter kan narre Bondevik til å gå rundt som en levende død på en måte som gir ham både blomster og ære, så krever Jakob noe mer: Han må faktisk kunne vise til målbare gode gjerninger!

  • Sånn sett kan Kjell Magne Bondevik komme til å utøve både statsmannskunst og politisk mesterskap i å sno seg i Stortingets korridorer, men likevel bli felt - av Vårherre!
  • Med sitt språk og med sin kulturelle tilnærming til politikkens utfordringer har regjeringen selv skaffet seg et ekstra mål på sine gjerninger: Den har tiltatt seg et ansikt som ikke kan lure seg selv i speilet ved kosmetikk, påkostet av oljepenger. Eller ved etablering av en komité for verdier, etikk og moral.
  • I en viss forstand forsøker Bondevik å modernisere pietismen ved å hente fram de sidene av det pietistiske tankegodset som la vekt på opplysning, sosial omtanke og likeverd. Hans erklæring er langt på vei et kulturhistorisk brudd med det som har preget pietistenes tilnærming til jordiske affærer i vårt århundre. Kulturkampen mellom det kristelige lekfolket og kulturradikalere er, på et par saker nær, avblåst. De kulturpolitiske frontlinjene er forandret.
  • Vårt bilde av pietismen er i stor grad preget av fruktene etter den johnsonske indremisjonsvekkelsen i forrige århundre. Den fikk avgjørende betydning for lekmannsbevegelsen og artet seg blant annet som en protest mot modernismen. Den buldret inn i vårt århundre som et veritabelt oppgjør med alskens liberalitet og fritenkeri. Bevegelsens høvdinger ville kristne Norge gjennom kultur og lovverk. Kulturkampen var om ikke direkte årsak, så i alle fall et svært viktig historisk bakteppe for etableringen av Kristelig Folkeparti i 1933; det var året da Arnulf Øverland holdt sitt berømte foredrag «Kristendommen - den 10. landeplage» og da striden om teaterstykket «Guds grønne enger» fikk store deler av kristenfolket til å opptre på en måte som ville gjort dagens Bondevik rødmende flau. De kristne høvdingene ville gjennom politiske vedtak innføre himmelen og saligheten her og nå.
  • Bondevik-regjeringens erklæring er i språk og form et klart brudd med denne tradisjonen, men den tar likevel med seg et fromhetsideal inn i landets styre, et ideal som liksom lever av seg selv og som kan falle på sine egne premisser, uavhengig av den parlamentariske situasjonen. Bondevik-regjeringen har forpliktet seg ut over det å holde valgløfter.
  • Regjeringens etiske ambisjoner skal ende i noe som kalles en verdikommisjon. Det blir raskt til moral- og sannhetskommisjonen. La det heller være et etisk råd, for mens moral konserverende sammenfatter regler og normer som allerede er her, reflekterer etikken holdninger og tanker som skal møte det ukjente, eller det som kommer brått over oss. En begrunnet etisk refleksjon kan tilråde en umoralsk handling, ja, den gode handling kan være en ulovlig handling. Derfor er måten regjeringen nærmer seg dette på, avgjørende viktig. Det kan hurtig ende i moralisme, og da er vi tilbake i kulturkampens selvopptatte problemstillinger.
  • Den kulturelle tilnærmingen til politikken er et spennende trekk ved den nye regjeringen, men det forplikter, ikke minst i et flerkulturelt samfunn der det ikke fins én sannhet, men gode og dårlige måter å leve sammen på. Det fins ikke bare én arv lenger, men mange, det fins ikke bare én verdi eller én kultur, men mange som trenger til å styrkes.

Dette er på et vis Thorbjørn Jaglands dobbelte mulighet til å komme tilbake til makta, men han bør ikke håpe for mye på himmelens inngripen, for Kristelig Folkeparti har ved flere viktige anledninger vist at det ikke er Jakobs brev som gjelder, snarere det enkle, jordiske flertallssystems krav til å kunne navigere i kompromissenes verden.