Tro og politikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I mer enn tusen år har det i Europa foregått en kamp om politisk og religiøs innflytelse mellom kirke og stat. Og sannelig er den ikke over ennå. Gjennom juridiske og økonomiske trusler forsøker Ap-politikerne Trond Giske og Karita Bekkemellem Orheim å diktere hva Misjonsforbundet skal mene om homofili. Ingen av dem kler rollen som politisk biskop særlig godt. I sin iver etter å ramme den nyvalgte KrF-lederen Dagfinn Høybråten, har de to forlatt sentrale prinsipper når det gjelder ytrings- og trosfrihet. Det er nemlig ikke slik at det som er politisk korrekt, er overordnet retten til å ha avvikende meninger. Verken staten eller politikerne har noe med å regulere religiøse doktriner eller overbevisning. Å slurve med trosfriheten kler den tidligere kirkeministeren Giske særdeles dårlig. Eller var det kanskje i den posisjonen han fikk smak for nettopp slikt?
  • Misjonsforbundets holdning til homofili er menneskeforakt i praksis. Den skal bekjempes i åpen debatt, uten at det ropes på politi, domstol eller økonomiske sanksjoner. Det paradoksale er at mens Misjonsforbundet spiller med åpne kort, holder Dagfinn Høybråten sine tett til brystet. I går forklarte han sin holdning med at taushet av og til er gull. Vi tror den allerhøyst er bronse.
  • Dagfinn Høybråten er ikke et kirkesamfunn. Han er politiker. Attpåtil leder i et parti som benytter enhver anledning til å slå et slag for verdier som hevdes å være kristne. Da er det rimelig å kreve at partilederen klargjør sitt standpunkt når det gjelder et klassisk verdispørsmål som gjelder homofil legning, praksis og rettigheter. Forsøket på å opphøye spørsmålet til en høyere sfære politikken ikke har adgang til, er bare pinlig. Ikke minst når det kommer fra en helseminister som offentlig har gått god for helbredelse ved bønn.
  • Dagfinn Høybråten har malt seg inn i et hjørne han ikke kan forlate uten å bli våt på føttene. Vi tror han gjør klokt i å forlate denne posisjonen, selv om det vil koste noen gram med prestisje. Den oppfordringen går også til Trond Giske og Karita Bekkemellem Orheim.