Tro og tvang

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går vedtok Stortinget en arbeidsmiljølov som åpner for at tros- og livssynsorganisasjoner kan nekte å ansette lærere, forkynnere og veiledere hvis de fører en livspraksis man mener strider mot forbundets grunnlag. En undersøkelse Aftenposten har foretatt, viser at 47 friskoler nekter bl.a. skilte og homofile jobb som vaktmestere, sekretærer og kokker. Også ansatte som vurderer å skille seg, risikerer oppsigelse. Generalsekretær i Indremisjonsforbundet begrunner praksisen med at alle ansatte på skolene er veiledere, det går intet klart skille mellom forkynnelsesstillinger og de rent praktiske jobbfunksjonene.

Loven ble vedtatt med støtte fra blant andre Ap og SV, noe som har fått Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring til å spørre om hvor det nå blir av kritikken mot Dagfinn Høybråten. For det er i sannhet en merkelig situasjon når landets finansminister ikke kunne fått jobb som skolevaktmester på grunn av sitt samboerskap.

To prinsipper støter her mot hverandre: vern av trosfriheten og kampen mot diskriminering. Vi som står utenfor de sektene det her er snakk om, kan undre oss over hvordan et menneskes privatliv kan være et anliggende for fremmedes tro. Men et forsvar for trosfriheten innbefatter forsvar av andres tro, også når den støter an mot våre egne overbevisninger. Det er de troende selv som definerer sin tro. Ikke desto mindre må vi opprøres over den åpenbare diskrimineringen som finner sted.

Så vel tros- og ytringsfrihet som vern mot diskriminering tilhører de overordnede menneskerettighetene. En lovbestemmelse som bryter med det ene prinsippet, kan i et større perspektiv aldri forsvare det andre. Riktignok er det trossamfunnene selv som skal definere hva troen innebærer, men hvis det der finnes mennesker som opplever seg diskriminert, må de få bidra til definisjonen. Dette er en dynamisk, praktisk prosess som styres både av hensynet til prinsippene og av debatter og domstolsavgjørelser.

Respekt for trosfriheten betyr ingen tilslutning til diskriminering. Også trossamfunn må se forskjell på vaktmester og forkynner. Kan de ikke det, får de overlate vurderingen til domstolene. Når loven nå er vedtatt, vil vi samtidig gjennom kritikk og debatt bidra til at også medlemmene i trossamfunnene skal få samme rettigheter som andre.