Troende til mye

Skal den russiske kirkens nye overhode plastre et nesten 1000 år gammelt kirkelig sår?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Denne uka valgte den russiske kirken Kiril til sin nye patriark. Han blir overhode for 165 millioner troende. Mange av dem er troende til mye. Blant annet betrakter mange russisk ortodokse katolikker og protestanter som ikke-kristne. For dem er den hellige byen Moskva, som også blir Kirils hovedsete, kristenhetens eneste sanne sentrum. Grunnen er at Roma falt for de vantro etter kirkesplittelsen mellom østkirken og vestkirken i Det store skismaet i 1054. Da ble Bysants den hellige by. Men etter at muslimene inntok Bysants i 1453 flyttet også røttene til den eneste sanne kristne kirke østover, og slo seg ned i hovedstaden i storhertugdømmet Moskva.

Den russiske kirken er altså ortodoks i ordets sanne betydning, eller som russerne selv sier, pravoslanvoje, de rettlærde. Det er en direkte oversettelse fra gammelgresk, kirkespråket som er enda eldre enn latin. Og den russiske kirken er annerledes enn de vestlige kirker. Liturgien er mer overdådig, kirken er preget av mystisisme og mirakeltro. Den britiske forfatteren Victoria Clark skriver i sin bok om de ortodokse kirker at det som skjedde under kirkesplittelsen for snart 1000 år siden, var at den vestlige kirken mistet sjelen, mens den østlige mistet hodet. Altså, den vestlige kirken ble mer rasjonell, og åpnet veien for renessanse og kapitalisme, mens den østlige kirken lukket seg inne i sin mystisisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og der har den kanskje vært siden den gang? Skjønt den russiske kirkens vilje til å spille en politisk rolle tyder på noe annet. Det gjør også den voldsomme undertrykkelsen under kommunismen, der prester og troende ble fengslet, drept og deportert, og kirker plyndret og brent. Den offisielle kirken ble underlagt regimet, og den forrige patriarken Aleksej ll var allment kjent for å ha samarbeidet med KGB, noe også Kiril skal ha gjort.

Etter Sovjetunionens fall har ikke kirkens verdslige sider blitt mindre synlige. Kirken har blitt Putin-statens allierte. En sterk stat, og en patriotisk kirke, er to sider av samme sak. Og skepsisen til romerkirken – for ikke å snakke om de protestantiske kirker – har blitt holdt ved like innen kirken. Omtrent på samme måte som skepsisen til Vesten har vokst på det politiske området. Myndighetene har blant annet vært behjelpelige med å annullere visaer til katolske prester, som man mener har drevet misjonsvirksomhet. Kirken vil ha kontroll på kristentroen, som regimet vil ha kontroll med politikken.

Men Kiril var før han ble valgt til patriark den russiske kirkens «utenriksminister». For to år siden hadde han blant annet et lengre møte med pave Benedict XVI i Vatikanet, der en tilnærming mellom de to kirker ble diskutert. Kiril har vært aktiv i felleskirkelig virksomhet, noe som ble brukt mot ham i den kirkelige «valgkamp», som for øvrig var preget av tjuvtriks og skittkasting som ville gjort en norsk valgkamp til den rene søndagsskolen.

I dag innsettes patriarken i Kristus Frelserens kirke i Moskva, med representanter fra Kirken, den norske, til stede. De håper på mer samarbeid, men det skal mer enn plaster til for å lege et tusen år gammelt sår.