Trojansk fest

Shakespeare er universell. Bare spør japanerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som et overraskende møte mellom «Hærmennene på Helgeland» og «De sju samuraier»: Japansk teaterfest på Nationaltheatrets amfiscene! Theatre du Sygne feirer hundre års diplomatiske forbindelser mellom Norge og Japan med et fartsfylt gjestespill. På programmet står William Shakespeares «Troilus og Cressida», et av mesterens sjeldnest oppførte stykker. Men den som har sett «Troya» med Brad Pitt & Co. vil kjenne igjen handlingen. Her er vi midt i «Iliaden»s, etter sju års beleiring er de greske hærførerne utålmodige og kamptrøtte - mens den sære og overmodige, og her direkte feige - Akillevs murrer i kulissene, iført solbriller.

MEN I FORGRUNNEN står kjærlighetshistorien mellom «Troilus og Cressida», skrevet av Shakespeare i 1601- 1602, utgitt i 1609. Troilus nevnes bare i en bisetning av Homer. Han var en yngre bror av Hektor og Paris, død før handlingen i «Iliaden» begynner. Cressida eller Cryseida er et navn Boccaccio brukte på «Iliadens» kvinnefigur Briseida. I middelalderens diktning ble disse to et hett par.Shakespeare på sin side gjør dem til en slags motvekt til «Romeo og Julie», skrevet fem- seks år tidligere. Dette er et bittert forhold, der den svermeriske og forelskede Troilus får sine illusjoner knust gjennom svik. Georg Brandes skriver i sitt trebinds verk om Shakespeare at dikteren bruker Homers drama til å vise mennesket på sitt mest nedrige: Shakespeare «berøver endog de skønneste Optrin deres Finhed, fordi han nu overhovedet kun har en Trang til at fremdrage de grovere og lavere Elementer i al Menneskenatur».Brandes hevder at dette stykket er «den modne Manddoms, Mistillidens, Skuffelsens og Bitterhedens Frembringelse». Altså den store nedturen, men ypperlig framstilt i dette «saa lidet forstaaede, mægtige, sfinksagtige Værk».

PÅ AMFISCENEN får vi alt fra Beckett-figurer med lure smil og bowlerhatter til den paniske sannsigeren Cassandra, fra burleske klovner som harselerer over menneskets lidderlighet til mektige høvdinger med lommelerke og vanvittig myndig røst. Alt blir liksom enda mer myndig på japansk. Man slåss og man elsker, kjemper og forfører, dreper og jamrer seg i ekspresjonistiske kulisser, bestående av tre tøystykker som hengt ned fra taket ser ut som søyler av hønsenetting, dessuten en rund, grå luftmadrass. I brynjer lagd av sammenklemte ølbokser gyver kjempene løs på hverandre i noe som likner et futuristisk VM i kickboksing.De greske høvdingene - inkludert den brave Odyssevs - er fantastiske i sine svarthvite uniformer og fantasieggende hodeplagg. Ordskiftene smeller over benkeradene, ledsaget av en oversettelse til verdens snodigste engelsk på en TV-skjerm ved siden av scenen. Men det gjør ikke så mye, vi forstår at de mener alvor.

AKILLEVS DREPER til slutt Hektor - mens to mann holder den trojanske prinsen fast. Deretter fins ikke mye mer igjen enn svart latter og hvit gråt. Som det heter i det japanske programheftet: «Stykket ender i samme kaos og desillusjon som det startet.» Som feiring av diplomatiske forbindelser er jo dette et tvilsomt drama. Men som en gave fra japansk kultur til norske teaterinteresserte er det en tidoblet julaften.