Trolldomsfjellet

Vår tid dyrker naturheltene. Men finnes det grenser for selvrealisering? spør Unn Conradi Andersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

INGEN I DETTE riket er uberørt av ulykken på K2-fjellet og Rolf Baes død. Det var noe med TV-bildene, med kamera som sveipet over den golde fjellsiden, med den kalde vinden som hørtes i bakgrunnen. Mange føler med Cecilie Skog. Det finnes vel knapt noe mer uvirkelig og urettferdig enn å miste sin kjæreste så tidlig. Likevel reiser denne ekspedisjonen en rekke etiske spørsmål. Nå går diskusjonen om sponsorene har et moralsk ansvar. Det finnes flere som bør gå i seg selv etter ulykken.

EN GANG PÅ 90-tallet kom basehopperen Thor Alex Kappfjell inn i redaksjonen i VG der jeg da jobbet. Han hadde med spektakulære bilder av et utrolig hopp fra Oslo Plaza. Vi trykket bildene på førstesida. I årene etter hoppet han fra Empire State Building, Chryslerbygningen og World Trade Center. Bildene ble trykket i alle de store avisene, også i denne. Hans siste hopp var fra Kjerag i Lysefjorden. Året var 1999. Han hoppet i døden.

NOEN ÅR SEINERE omkom Kappfjells fetter da han hoppet fra Eiffeltårnet. Tittelen i mange aviser var «Stupte i døden, mens kjæresten så på».

For litt siden holdt en ung mann på omkomme i et basehopp i Romsdalen. Han hadde kamera med turen, og hele hoppet ble vist på Dagsrevyen. Andre menneskers liv ble satt i fare da han skulle hentes ned. Hadde han foretatt sitt siste hopp? Svaret kom spontant: Han vil hoppe igjen. Kanskje fungerer mediene som en av flere motorer? Unge og modige. Bestiger fjell og hopper fra bygninger. Vår tids naturhelter. Nå er ikke fallskjermhopping og fjellklatring nødvendigvis synonymt, men det finnes flere paralleller her:

I DAGENE etter K2-ulykken stod venn etter venn fram på TV. De har klatret sammen med Rolf Bae. De har utsatt seg selv for den samme type risiko. Hva tenker de nå? Ville de gjort det samme igjen? Svaret er entydig. Ja, de vil klatre igjen. «Jeg tenker at jeg skulle vært der hos de, uansett», sier Simen Mørdre, som egentlig skulle vært med på ekspedisjonen. I Stavanger sitter to andre klatrevenner: «Jeg tenker at jeg skal reise på tur, igjen, og igjen, og igjen, og at han kommer til å være der», sier Morten Diesen. En journalist i Stavanger Aftenblad tillater seg å spørre foreldrene, én dag etter de har mistet sin eneste sønn: «Ser dere symbolikk i at Rolf blir værende igjen i det naturelementet som var så viktig for ham?». Foreldrene svarer: «Nå føler vi bare sorg over at Rolf er borte».

NOE SYMBOLSK. Det finnes en hårfin balanse mot romantisering og mytebygging når mennesker omkommer i naturen. Død er ikke symbolikk og mystikk. Det er betydninger mennesket tillegger døden. Død er fravær, og noe helt ut endelig og derfor uopprettelig. Et punktum. Et liv som aldri kan komme tilbake. Og når man tar inn over seg dette, er det i de fleste tilfeller uutholdelig. Det finnes svært få ting det er verdt å dø for. Noen vil kanskje mene fedrelandet. Andre vil si barna sine. Kanskje å berge et annen menneske. Å kjempe for det en har kjært. Å sette noe høyere enn seg selv. Dette kan virke brutalt: Men det å hoppe i fallskjerm, eller klatre i fjellet, er ikke blant de verdiene i et samfunn det er verdt å dø for. Vi trenger de menneskene som er født inn i denne verden. Fram til nå har disse menneskene kanskje bare rukket å motta; oppdragelse, omsorg, utdannelse, nå skal de begynne å gi tilbake; arbeid, nye ideer og tanker. Noen vil kanskje protestere; fordi det føles livsnødvendig å oppsøke denne type naturopplevelse. Til dem vil jeg si: Mennesket befinner seg ikke i en isolert verden, alene. Mennesket befinner seg i relasjoner med andre mennesker; venner, familie, kjæreste. Det finnes hensyn å ta. Det finnes grenser for selvrealisering.

FOR HVER FJERDE person som når K2, er det én som mister livet. Jeg klandrer ikke Rolf Bae og Cecilie Skog for å ha forsøkt å nå toppen. Det var noe de hadde drømt om lenge. De hadde forberedt seg godt, de hadde uflaks. Det faktum at Rolf Bae lot være å bestige toppen, viser at han hadde livet kjært. Han ønsket ikke å gamble det bort. Den 96 år gamle filosofen Arne Næss er et vel et helt talende eksempel på at det er mulig å bestige fjell, men la være å ta unødige sjanser. Det jeg stiller spørsmål ved er om det er riktig av klatremiljøet å fortsette å romantisere denne type ekstreme naturopplevelse. Og jeg stiller spørsmål ved medias mytebygging rundt disse ekspedisjonene. Etter det fatale som har skjedd er det kanskje verdt å stoppe opp, og ta inn over seg med full tyngde, hva døden egentlig innebærer. Kanskje burde slike hendelser være en vekker: «Er det verdt det?» Jeg tenker at jeg vil unngå å utsette mine nærmeste for den påkjenningen. Jeg tenker at jeg ikke vil oppsøke denne type høyrisikoprosjekt. Til det holder jeg livet for høyt.