Trollmannens læregutt

Oliver Knussen overbeviste mer som dirigent enn som komponist.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KONSERT: Det er ikke noe ustøtt over Oliver Knussens grep om dirigentpinnen. Det kunne enhver konstatere som overvar framføringen av Stravinskijs «Petrusjka» i Oslo Konserthus i går kveld.

Når verket spilles så på hogget som her, er det som et fyrverkeri. Det glimter til som i slepne diamanter, eksploderer i strålende utladninger og legger seg på skeive og hogger tak i tida som går, som en besettelse.

Knussen fikk fram alt dette, og mer til, godt fulgt opp av et orkester i storform. I «Petrusjka» vanker det nemlig også en rekke suverene enkeltprestasjoner, idet partituret åpner luke etter luke for ekstraordinære innspark fra soloinstrumenter.

Litt av et verk å skulle leve opp til, kunne vi konstatere i avdelingen før pause. For da rådde Knussen grunnen, heldekkende, i rollen som komponist og dirigent.

Og komponisten Knussen har åpenbart like mye sans for Stravinskij som dirigenten. Men det er ikke så enkelt. Nå er Knussen en dreven komponist, som behersker håndverket. Men det er ikke nok til å skritte ut over rollen som læregutt. Der Stravinskij skaper magi, skaper Knussen brukbare partitursider. Det flyter bra, er formmessig godt, men det slår ikke gnister, alt mens det minner fjernt om Stravinskij likevel.

Det gjaldt ikke bare «Flourish with Fireworks», men faktisk i like høy grad for Fiolinkonserten, der Leila Josefowicz var solist. Det la til en dimensjon som løftet verket. Hun spiller som et fyrverkeri i sin egen rett, til dels gnistrende, og røsker i musikken med et temperament som forfører. Og hun kan mer enn å briljere, som når hun gir seg de lange strøkene i vold, og lar klangen skinne for alt hva den er verd.

Det gjør ikke Fiolinkonserten til et bedre verk, men det stiller den i et fordelaktig lys. Og gleden ved musiseringen er en tilleggsdimensjon i enhver framføring. Så også denne.