Trollmannens læregutter

Dagens 90-åring, Nelson Mandela, var klok som trakk seg tilbake i tide. Etterfølgerne har tunge løft foran seg, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi har lært å elske det milde smilet, den rolige stemmen og den store verdigheten som er Nelson Mandelas varemerke. Den politiske fangen, som satt 27 år Robben Island og ble Sør-Afrikas første svarte president, har fått en helt spesiell plass i våre hjerter. Han er hele verdens store helt, men noen helgen er han ikke. Bare helgener er feilfrie, og selv Mandela kan ikke påberope seg den slags. Han var en glitrende leder som var til stede i rette historiske øyeblikk. Han hadde autoriteten det store svarte flertallet trengte for å samle seg om en fredelig løsning, og Mandela kunne gjennomføre en regimeovergang uten blodsutgytelse. Bare det er mer enn beundringsverdig fordi så mye kan gå galt i slike prosesser. Det klokeste han gjorde var å gi seg da prosessen var over. Nelson Mandela satte kursen og overlot roret til sin visepresident Thabo Mbeki i 1999.

Hva har skjedd i åra etter Mandela? Den 24 år yngre Mbeki fikk et oppdrag som var vel så vanskelig som sin forgjenger. For det er når dypereliggende økonomiske og sosiale problemer kommer opp til overflaten og skal løses at ledere viser om de duger. Sør-Afrika hadde i 1996 fått en av verdens mest progressive og menneskerettsvennlige grunnlover. I prinsippet hadde alle sørafrikanere de samme demokratiske rettighetene: Rett til utdanning, arbeid, helse og bosetning. Dødsstraff var erklært grunnlovsstridig, homofile fikk lovens beskyttelse mot overgrep og kvinners rettigheter ble styrket. Og en forsoningsprosess mellom ofre og overgripere var i full gang. Resten av verden satt og klappet i hendene og forventet mirakler. For de mange fattige sørafrikanerne lot miraklene vente på seg. De satt i sine skur uten vann og elektrisitet og så en svart middelklasse forskanse seg i villaer bak piggtråd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norske turister som har funnet sitt nye ferieland i Sør-Afrika har kanskje lagt merke til at det utrygt å bevege seg utenfor velstandsgjerdene. Utenfor turistløypene risikerer man å få et tydeligere bilde av hvor tungt Sør-Afrikas fattige sliter. Da kan man komme i snakk med folk som verken har jobb eller trygg bolig. De er møkka lei av kriminalitet, drap og voldtekter i nabolaget. I fjor høst kunne sørafrikanske Lizzie Jandjies fortelle britiske avisa The Observer at løfter om å innlegge vann i fattigkvarteret hun bor i nå blitt utsatt til 2012. Hver natt ligger hun våken og frykter at noen skal sparke inn døra og stjele de få tingene hun har. Eller drepe henne.

Selvsagt visste alle at Thabo Mbeki ikke ville bli det samme som Nelson Mandela. Til det var de praktiske oppgavene for store. Men han hadde som visepresident vunnet manges hjerter med sin store tale «I am an African». Som president har han vist seg å være langt fra noe sjarmtroll. Hans stilltiende støtte til Zimbabwes diktator Robert Mugabe sier mye om hvor vanskelig det er for de gamle revolusjonskameratene i Afrika å kritisere hverandre, men Mbeki har ei ripe til i den politiske lakken. Han nektet å akseptere hiv og AIDS som epidemier som måtte stas på alvor. Vestlige press ble tolket som nykoloniale angrep på Afrika. Selv Nelson Mandela var seint ute med å snakke høyt om sykdommen.

Mandelas førstestyrmann Mbeki har ikke styrt skuta på grunn. Sør-Afrika følger demokratiske spilleregler i motsetning til mange ledere på det afrikanske kontinentet. Hans regjering styrer en økonomi som har steget med fem prosent i året. Det er bygget boliger, veier og framskaffet nye jobber. Men det er ikke nok. Det går for sakte for den store gruppen utålmodige unge som heller ikke har fått den utdannelsen grunnloven skulle sikre. Uten utdannelse og jobb ligger veien åpen for den fremmedfrykt og rasisme Sør-Afrika nå opplever. En splittelse av regjeringspartiet og frigjøringsbevegelsen ANC lover heller ikke godt. Ei heller at ANC-politikere snur ryggen til folket og trives best på den velstående siden av piggtrådgjerdet.

Neste president heter høyst sannsynlig Jacob Zuma. Han er også ANC-helt og like gammel som Mbeki (66). Han overtok lederskapet av ANC i fjor høst og er en karismatisk populist med sterk støtte i fagbevegelsen og på venstresiden i politikken. Det eneste som kan ta fra ham seieren i presidentvalget neste år er en dom i en løpende korrupsjonssak. At han ble frikjent for voldtekt mot en HIV-smittet kvinne er visstnok ingen hindring. Selv ikke da han forsikret at han tok en dusj etterpå for ikke å bli smittet. Trøsten er at han tør kritisere Zimbabwes diktator og har gitt beskjed om at ingen president bør sitte mer enn i to perioder. Jacob Zuma har åpenbart lært noe av Nelson Mandela.