Trollsplint i øyet

Den nøkterne formen til tross: Det er en knusende dom over Overvåkingstjenestens skjønn Lillehammer-granskerne feller. En dom som også rammer riksadvokatene Rieber-Mohn og Busch. Hvorfor går det så galt når det hemmelige Norge vises fram i dagslys?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1973, samtidig som Kripos kjempet en iherdig kamp for å oppklare drapet på kelneren Ahmed Bouchikhi, gjorde en annen del av politiet, POT, sitt beste for å holde viktige opplysninger skjult for sine kolleger. At det er straffbart å holde tilbake opplysninger som kan oppklare drap, virket POT uberørt av. Straffeloven ble «forvaltet i sin POT», som en ordspillsleken Willy Haugli uttrykte det. Og mange år seinere: Tor-Aksel Busch, med støtte fra Georg Fredrik Rieber-Mohn, velger å holde tilbake sentrale opplysninger når landets justisminister ber om fakta fra Lillehammer-saken før hun skal svare i Stortingets spørretime. I gårsdagens Dagblad kom Tor-Aksel Busch med en høyst nødvendig beklagelse. Men hva er det som får intellektuelt oppegående jurister til å skjule opplysninger Stortinget ber om?

  • Det må være den trollsplinten som så påfallende ofte fester seg i øyet til dem som arbeider med det hemmelige Norge, seinest i beslagsstriden i Viksveen-saken. Trollsplinten som får rett til å virke galt, og galt til å virke rett. Det klandestine tåketeppet som får den skarpsynte til å se uklart, ofte med katastrofale følger. Vi aner en kultur der selve hemmeligholdets vesen nedfeller seg i uskrevne regler om at det som ellers er samfunnets fellesnormer, ikke gjelder i disse sakene.

Hvilken annen forklaring kan være troverdig når ellers hederlige politifolk ikke bidrar til å oppklare et drap? Eller når ryddige jurister i Riksadvokatembetets ledelse holder tilbake opplysninger for landets justisminister og nasjonalforsamling?

  • Generalmajor Gullow Gjeseth var i nærheten av dette da han sukket over alt hemmeligholdet. Selv Lillehammer-dommen var fortsatt gradert inntil generalmajoren fikk den nedgradert. 25 år og en global systemrevolusjon etter at dommen ble avsagt. Så lite av denne historiske saken har vært offentlig kjent at det har gjort misforståelsene desto grovere, var Gullow Gjeseths konklusjon.
  • Det viktigste med granskingskommisjoner er ikke konklusjonene, men at kommisjonene er sammensatt av folk med tillit. I hvert fall er det en fristende spissformulering når de hemmelige tjenestene er granskingens objekt. En rekke utvalg som har kontrollert det hemmelige Norge har vært sammensatt av personer som med rette og urette kan mistenkes for å gå systemets ærend. Jo mindre man var nødt til å avdekke av kritikkverdige forhold, jo lykkeligere var granskerne. Lund-kommisjonen satte en annen standard: Den merkelige og geniale blandingen av alt fra en radikal høyesterettsdommer til en pensjonert general viste seg å gi enorm autoritet til kommisjonens konklusjoner. Lillehammer-kommisjonen er sammensatt etter samme mal: Ledet av en kjent og frittalende general, mens medlemmene er alt fra en tidligere SV-politiker via en meget uavhengig advokat til en minst like uavhengig - og uforutsigbar - Willy Haugli.
  • Poenget er at ingen kan mistenke Lillehammer-granskerne for bevisst å ha en annen agenda enn å legge det de finner av fakta på bordet. Det betyr ikke at historien om Lillehammer-drapet er skrevet en gang for alle, men det betyr at det ikke er noen grunn til å tro at granskerne ønsker å skjule en farlig del av historien.
  • Og konklusjonen er klar: Det finnes ikke noe grunnlag for å påstå at POT eller e-tjenesten hjalp Mossads likvidasjonsgruppe før, under eller etter drapet. Uten at dette betyr at granskerne er fornøyd med hvordan det mer eller mindre offisielle Norge har håndtert saken.
  • Det er gode grunner til å tro dem. I hvert fall er det all grunn til å tro at det er så langt det er mulig å konkludere for en offentlig kommisjon som møysommelig har arbeidet seg gjennom en gammel, men betent etterretningssak. Like sikkert er det at det vil være noen som ikke slår seg til ro med dette. Det hemmelige Norge har selv sørget for at de må betale mistankens pris, selv om det skal mer til enn konspirative arbeidsteorier for å slå beina under Gjeseth-kommisjonens rapport. Men historien om kjente etterretningsoperasjoner har det til felles med løken at den må skrelles lag for lag, ofte uten at det fins noen egentlig kjerne. Det offisielle Norge vil nok raskt slå seg ro med gårsdagens spennende lesestykke. Vi andre kan i tillegg vente til pensjonerte israelske agenter ikke orker å holde helt kjeft om Lillehammer-drapets israelske versjon.

harald.stanghelle@dagbladet.no