Troms - fra Målselv til Mirage

Det må være noe helt eget med et fylke som fortsatt er heime selv 13 år etter at jeg flytta derfra. Jeg tror kanskje alltid det vil være det. Det er noe med by og land og fjell og folk tror jeg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gi din stemme her.

- Gro, du sier fortsatt hjem om Troms, ikke sant, sa min kollega en dag.

Det var en helt vanlig dag på seinsommeren, der gradestokken viste ti grader mer i Oslo enn hjemme. I Troms.

- Ja, svarte jeg, det gjør jeg.

Hvilket ikke var helt sant, jeg sier heim, som vi gjør der jeg kommer fra. Istindlia, Bardufoss, Målselv, Troms, Norge, Europa, Verden, solsystemet. Regla er ikke helt den samme som den var den gang i kladdebøkene for ganske mange år siden, da vi hadde firesifra telefonnummer, for som i nordnorske bygder flest har vi skifta både postadresse og postnummer et par ganger de siste årene. Men det betyr liksom ikke så mye så lenge elva, fossen og fjellene er de samme som før. Og jeg har strengt tatt postadresse Oslo uansett.

Det er først i det siste jeg har skjønt at det kanskje er litt uvanlig å si heim om et sted jeg fysisk flytta fra for 13 år sida. Sist jeg dro heim, for tre ukers siden, opplevde jeg nemlig at noen så rart på meg da jeg sa jeg skulle heim. Og gleda meg vilt. Jeg tror de trodde jeg endelig skulle tilbringe en hel helg i min egen leilighet i Oslo 5.

Fra bygd til by

Første gang jeg flytta hjemmefra flytta jeg til Tromsø. Noe annet var egentlig aldri aktuelt, og Blindern var aldri et alternativ. Vi hadde jo vårt eget universitet, der skulle de fleste av vennene mine gå, og det var trygt og spennende på samme tid. Jeg kjenner fortsatt smaken av kornblanding i sviskeyoghurt når jeg kjører forbi, og smiler for meg selv når jeg ser igjen en av de kjekke guttene fra universitetet på gata i Oslo. Det er ikke det at alle er like kjekke fortsatt, det er mer det at jeg tror ikke det fungerer på samme måte for Blindern-studenter. For på vårt universitet visste alle hvem de kjekke guttene var, og om vi ikke visste hva de het så visste vi hva de studerte og hvor de pleide å gå ut. Det varierte gjerne med studieretning, bortsett fra at de fleste var innom Nobile som seinere ble Borti Natta som i dag er Peppes Pizza. Den siste kvelden solgte de halvlitern for ti kroner, og først da skjønte jeg hva gravøl var. Jeg savner stedet fortsatt hver gang jeg går

forbi Peppes. Og hvem trenger Peppes når man har tacopizza på Yonas? Den er nesten like god som nummer en på Jokern i Heggelia heime i Målselv. Der var det halv pris hver mandag da jeg gikk på gymnaset, og fortsatt er jeg nødt å ha en hver eneste gang jeg er hjemme, om det så er i jula.

Midnattssol og mørketid

I Tromsø har selv måsene sin sjarm, i hvert fall når man har flyttet derfra. Lyden av måser er tidlige morgener på et kjølig soverom hos mormor og morfar på toppen av øya. Og synet av stormåsen som stuper etter en vandrende kebab (da var det bakt potet) en tidlig morgen i Storgata er midnattssol og en evig jakt på nachspiel fordi man nekter å legge seg når sola skinner. Og de som klager på mørketida har ikke bodd lenge nok nordpå til å skjønne at midnattssola veier opp for alle de mørke timene. Og rødvin smaker nå en gang best i mørket. Jeg husker ennå den første førjula mi i Oslo, da sola skinte i Postgirobygget dagen før jeg skulle hjem på juleferie. Det var fryktelig feil.

Det hender jeg lurer på hva jeg gjør i Oslo når Tromsø har alle de samme mulighetene, bare i litt mindre målestokk, og Mirage, mackøl, måsegg og muligheten til å gå rett opp på fjellet uten å måtte planlegge det først. Dessuten drar vi på besøk uten å ringe. Og kanskje banner vi mye, og kanskje bor det en Oluf i oss alle, men det er nå en gang noe eget med folket. Jeg tror det henger sammen med fjellene og naturen. Det er noe jordnært over folket i Troms som jeg ikke har sett så mange andre steder.

Selv om man aldri får sett så mange filmer som man hadde tenkt, er filmfestivalen i Tromsø et kapittel for seg selv. Da kommer de fleste som har et forhold til Tromsø tilbake, og og akkurat i det du er i ferd med å forlate Mirage for å gå på kino, så kommer det noen du bare må prate med. Gode, gamle Mirage, under Peppermøllen i Storgata har den sjeldne egenskapen å være like bra på dagtid som en sein fredag. Det er ikke det at maten er så fantastisk, men plutselig tar man seg i å ha spist både ett og to og tre måltider der i løpet av en fridag. Det er stemninga tror jeg. Og betjeninga.

I Harstad fungerer Festspillene i Nord-Norge på samme måte. Da koker hele Harstad av kultur, og alle bortvendte sjeler vender hjem igjen for å se og bli sett.

Fjell og fjord

Neste gang jeg flyttet, og første gang jeg forlot Troms, var jeg 22 og klar for verden. Først etter noen uker i Nord-England skjønte jeg at det er noe i at du må flytte vekk for å skjønne hvor fint det er der heime. Ikke at jeg hadde hjemlengsel, men jeg savna fjellene så det til tider trodde jeg skulle bli sprø. Det kan jeg av og til gjøre i Oslo også. For heime ligger de i ryggmargen.

Under filmfestivalen i fjor ble jeg sendt på ei rasulykke i Lyngen. Den dagen sola kom tilbake sto vi på dekk på en gammel sjark på vei forbi raset og inn mot Lyngseidet, og selv fotografen som kommer fra Østlandet vurderte å flytte til Lyngen å lage en urtehage under Lyngsalpene. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er flere turister der. Eller på Senja.

Da jeg var liten pleide vi å kjøre søndagstur til Senja, og i ettertid har jeg skjønt at der er like vakkert og storslått som i Lofoten, det er bare færre som har oppdaga det. Jeg har aldri skjønt hvorfor.

Fakta om Troms

  • 24, 2 prosent av befolkningen i Troms er mellom 0 - 17 år.
  • 34,7 prosent stemte Arbeiderpartiet under kommunestyrevalget i 1999.
  • Innbyggerne i Troms kjøper flest erotiske blader. 22, 2 prosent av pengene som brukes på utenlandske magasiner er på den erotiske sjangeren.
  • Tromsværinger røyker nest mest - kun slått av finmarkingene.
  • Troms huser den største konsentrasjonen av fiskere i landet.
  • Fra januar til september var det den prosentvise økningen i antall konkurser i Troms på 50 prosent.

    Kilder: SSB og NRK

Barndommens paradis

Så var det heimbygda. Og barndommens somre da vi snek oss til å stå med barnslige fiskestenger ved elvebredden under Målselvfossen _ et av landets beste laksesteder. Laks fikk vi aldri, men av og til var det svenske skiløpere der, Thomas Wassberg for eksempel, og på kiosken hadde de hvite champagnedrops og tyrkisk pepper. Jeg må fortsatt ned å se på fossen, helst finne tilbake til Trine og min sin hemmelige plass der vi lå i timesvis og stirret nedi vannmassene, hver gang jeg er heime. Og den dag i dag forsvarer jeg hjembygda med nebb og klør hver gang noen klager på sitt verste og eneste år i forsvarets grønne i indre Troms. Så tenker jeg i mitt stille sinn, at det føltes ikke alltid som verdens navle da jeg var ung heller, men ingen steder er lufta så frisk, elva så blank og fjellene så vakre under nysnøen som heime.

Jeg tror det er derfor jeg er så lite flink å benytte Nordmarka, fordi jeg er vant til å gå rett ut av stuedøra og opp på fjellet, og jeg kan gå toppløs om så, da sjansene for å møte noen er mikroskopiske. For jeg er vokst opp med at det er sånn det skal være på tur, ikke køer av skinn-nickerser og sure unger som heller vil sitte hjemme å spille dataspill. Og etterpå skal man gå hjem å spise kleppsuppe, denne merkelige melkesuppa med melboller oppi, som jeg tror du må være fra Målselv, eller i hvert fall Troms, for å like.

Den smaker nesten like godt som et varmt ostesmørbrød med champignonstuing og en kald pils på Mirage etter at butikkene er stengt og kontoen skrapa en lørdag formiddag i Tromsø.

gro.rognmo@dagbladet.no

LYNGSALPENE: Sola er tilbake.
<B>HUSØY: Navnet sier jo sitt. Øya på utsida av Senja er tettpakket av hus.
TROMSØ: Midtnattsol og vakkert.
LE MIRAGE: Et fint sted for varmt ostesmørbrød med champignonstuing og en kald pils.