Tronen knaker

Kampen mot narkotika er en velprøvd norsk øvelse: fundamentalistisk og konsekvent. Nå rammer det monarkiet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SKAL DET NORSKE monarkiet gå under i kongebarnas lettsindige flørt med knark, formidlet gjennom den ungdommelige lek med akk så brannfarlige kjærester? Dette er faktisk en aktuell problemstilling i dag. Tronen knaker, det ser vi av reaksjonene landet rundt. Og det burde få oss til å tenke.

Monarkiet er en robust institusjon. Monarkiet kan historisk sett tåle det meste. Det kan tåle sex, evneveikhet, skilsmisse eller til og med barn utenfor ekteskap. Men det kan åpenbart ikke tåle nærhet til de farlige stoffene. Ikke kopling til hasjens ulmende fantasiglød, ikke forbindelse med kokainens ishvite energi-sting, om det så bare er en eneste gang. For enhver gang er én for mye.

Vanlige folk spør seg: hva er det med kongebarna våre? Eldre hjerter fylles av sorg over det de ser og hører. Mer og mer griper den følelse om seg at dette kan ikke fortsette.

I STEDET burde vi kanskje spørre hva det er med oss selv, siden en skarve rev eller et sølle kvartgram av det hvite, kalde kan bringe en hel konstitusjon til å vakle?

For ærlig talt: Man skulle trodd at en konstitusjon var en rotfestet ting, om den var bygd på tradisjon og overlevelse gjennom nesten uminnelige tider. En monarkisk ordning har vi hatt her i landet ubrutt siden 800-tallet. Da burde den bli slitesterk. Hva kan det så være som gjør at alt annet tolereres, også i retning av stoffer - kongelig whiskydrikking, kjederøyking, hva som helst - men ikke dette?

Vi må erkjenne at vi har en særdeles fundamentalistisk holdning til stoffbruk her i landet. Den er tilsynelatende ny, for den ble grunnlagt av helsedirektør Evang i 1965- 66, og få trodde vel at den skulle få et så dypt feste som den fikk, den gangen sekstitallets nye blomsterbarn slo ut håret i Slottsparken - ja, nettopp Slottsparken - og tente den første pipe. Politiet sto til å begynne med bare og så på. Men snart begynte ting å skje. Den skinnbarlige moralist i Helsedirektoratet, den sosialistiske predikant Karl Evang, han som i fritida advarte de troende mot å melde Norge inn i Europa fordi det var jevngodt med å koke såpe på ens egen bestemor - det sa han faktisk - han begynte sitt korstog. Og han talte for åpne ører! Narkotika ble den store folkefienden, stoffet som forgiftet den norske brønn og forkvaklet vår sunne ungdom. Over hele landet ble det nye, vanskelige ordet «narkotika» til syndens stoff par excellence.

DEN OPPLYSTE OPPINION av kriminologer og strafferettseksperter advarte tidlig mot tendensen til frontal kriminalisering, som helsemyndigheter sekundert av politiet (selvfølgelig, politiet fikk en stor tid) la opp til overfor selv den minste bruk av det nye stoffet i Norge. Men hjalp det?

Siden fulgte Stortingets beredvillige påplussing av strafferammene. Tilskyndet av helsepolitiet ble ingen straff for streng, gjerne livsvarig for narkotikaforbrytelser - med ubotelige skader i så vel fengselspleie som i prisnivå og lønnsomhet til følge. Norge ble et særlig attraktivt stoffmarked, som følge av prismekanismen. Men også mot disse skadene har kriminologer og strafferettseksperter advart forgjeves. Like forgjeves som den gang de i 1945 advarte mot den frontale kriminaliseringen av samtlige menige nazister. Vi skulle straffe, strengest av alle. Vi vil ha det slik. Vi vil ha de mest fundamentale, de mest absolutte holdninger mot selv det minste lille tilfelle - det minste lille gram stoff til eget bruk, den enkleste blås i gjengen. Vi fikk «kampen mot narkotika», som den dag i dag kjempes med lidenskap av utallige folkeaksjoner - akkurat som kampen mot brennevinet i 1920-åra, kampen mot synden på 1930-tallet, kampen mot nazistene etter 1945.

DENNE KAMPEN er blitt del av oss selv. Den frontale holdningen har fått feste i vår språklige grammatikk. Det er umulig ikke å bli revet med av dagens problemstilling: Har Ari Behn prøvd narkotika? Har Mette-Marit brukt ecstasy? Og hvis ja (og det er nok dessverre ja i begge tilfeller): hvordan kan en person som har begått Den Største Synd være forbilde for oss andre?

Nei, hvordan kan hun eller han det?

Jeg frykter at monarkiet går mot slutten. Ikke så mye for de kongelige, som for at den store, norske moralismen igjen skal vinne en øredøvende seier.

OVERNATTET:Märtha og Ari etter årets mest omtalte overnatting i Moss