Trøste og bære

Det er lettere å kutte røyken enn velferdsgoder. Det er mulig Dagfinn Høybråten må ty til alkoholen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sosialmedisiner

Per Fugelli jublet da han hørte at Dagfinn Høybråten gikk av som helseminister. Han sa han følte seg friskere allerede. Fugelli har åpenbart ingen omtanke for rusmisbrukere, uføretrygdede og fattige, som Høybråten nå skal få inn i folden. Her holder det ikke med Nicorette. Det må kraftigere lut til for å få dem til å holde opp med det der.

Det nye superministeriet er en overmoden idé. Å samle arbeid og trygd i ett departement er rasjonelt både for politikere, byråkrater og brukere. I utgangspunktet kan det synes som KrF har gjort et kupp når den handlekraftige partilederen blir satt til å bestyre regjeringens trøste og bære-politikk. Her ligger sakene som har gitt den frafalne KrF-velger hjertekval under Høyre-statsrådens harde regime, og nå har partiet fått en gyllen sjanse til å profilere sine omsorgsfulle verdier foran neste års valg.

Eller har Høyre

lagt et gjøkegg? Ikke overraskende er det tre Høyre-statsråder som har unnfanget det nye superdepartementet og nå overlater til KrF å klekke det ut. Her skal KrF ansvarliggjøres og fronte en varslet innstramming av trygdeordninger. Det er bred enighet på Stortinget om at «noe må gjøres» med galopperende trygdeutgifter, men minister etter minister har knekt nakken på den tunge og tilsynelatende uløselige oppgaven med å samordne, målrette og kutte i velferdstilbud. Vårens politiserte streiker var bare et forvarsel om den tøffe kampen som vil stå om den norske velferdsstaten i åra som kommer. Da vil det bli enda tydeligere at Sosialdepartementet er regjeringens uriaspost.

Den utfordringen kvier ikke Dagfinn Høybråten seg for å ta. Det skal han ha. Høybråten er ikke redd for å gjøre seg upopulær i brede lag av befolkningen, der han blindt følger sin smale sti. Du skulle tro både han og vi fortjente en pustepause etter den nedtrykkende røykekampanjen, men nei da. Det første den nye superministeren varslet, var en ny avholdenhetskampanje. Denne gangen skal han alkoholen og rusmisbruket til livs.

Det er klart det er en viss primitiv logikk i å gå løs på menneskets iboende hang til selvdestruksjon og forlystelse. Det er mye selvforskyldt elendighet i Høybråtens budsjett, og hvis han klarer å fjerne noen promiller, vil utgiftene sikkert synke med prosenter. I det hele tatt, hvis folk bare hadde vist mer selvdisiplin og karakterstyrke, hadde mange problemer vært løst for superministeren.

Men Høybråtens motto kan ikke være at den man elsker, tukter man. En pekefinger og et klapp på hodet er ikke nok. Et spark bak og trusler om bøter og straff, slik forgjengeren ville ty til, duger heller ikke når samfunnets utslåtte skal få den hjelp de trenger og den verdighet de fortjener. Samtidig som politikerne må bremse de langsiktige utgiftene av hensyn til framtidas skattebetalere, handler jobben om verdier som ikke står i noen budsjettpost.

Høybråtens største

utfordring blir derfor ikke å kutte og effektivisere - det klarer han sikkert - men å senke pekefingeren og vise større romslighet overfor dem som har det trangest her i landet. Regjeringens uttalte omsorg for de fattige har ennå ikke resultert i tiltak som gir seg utslag i statistikken. Bare den gjerrige definisjonen av fattigdom gjør at mange faller utenfor systemet og ikke får den hjelpen de bør ha krav på i et velferdssamfunn. Her snakker vi ikke bare om kroner og øre, men nettopp om holdninger som bør ligge en KrF-minister på hjertet. Det er vanskelig nok å være fattig i et land stint av penger, om man ikke skal slåss med byråkrati og moralisme.

En viljesterk

KrF-leder burde ha som minste ambisjon å gjøre grep som virkelig monner i fattigdomsbekjempelsen. Fattigdom er farligere for folkehelsa enn 20 Prince Mild, men langt tøffere å utrydde. Selv Høybråten kan ikke forby fattigdom, eller årsakene til fattigdom. Men hans suksess som minister avhenger av hans evne til å skape et mer humant og fleksibelt sikkerhetsnett.

Da er det selvfølgelig enklere å gjenta en utprøvd suksess og gå til korstog mot alkoholen. Per Fugelli vil straks sykne hen igjen. Og som Høybråten sikkert har hørt rykter om, alkohol har en tendens til å sløve sansene og kaste et glemselens slør over menneskets tilkortkommenhet.