Trøste-tv

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg bor sammen med ei diger, feit dundre av en antikvert tv. Tror den er fra 2005 eller der omkring, så jeg har rukket å bli glad i det baktunge klenodiet. Hun bringer mental varme i dunkle kveldstimer og holder demonene unna når høststormene setter inn.

Men er jeg fornøyd? Har jeg ikke egentlig behov for noe flatere som ikke breier seg så demonstrativt i den lille stua? Hm.

Som vanlig fordreier og forkvakler forbrukersamfunnet mine sunne verdier og gir meg lyst på det jeg ikke har.

Visstnok lever vi i stramme tider. Mange har ikke engang flatskjerm på do. Men nettopp fordi vi senker forbruket, trenger vi et stort og høyoppløselig vindu mot verden – eventuelt bort fra verden, inn i fantasien. Det meldes derfor om høyt salg av store flatskjermer, såkalt trøste-tv. Jo større skjerm, desto større opplevelse. Den får deg til å glemme boligrenten og stanken fra banken.

Så, er jeg fornøyd? Har jeg den skjermen jeg fortjener? Den digre dundra og jeg smelter ofte sammen i en høyere enhet, men hva hjelper vel det hvis ikke oppløsningen er så høy som den burde være? Hvorfor takke nei den ekstasen som oppstår i møtet med full-HD?Og det blir ikke bedre av at jeg tjener til ost på pizzaen ved å være Dagbladets tv-anmelder. Skjermen min er på 28 tommer, trolig altfor lite for en profesjonell kritiker. En anmelder med 42 tommer får nøyaktig femti prosent mer ut av programmene, særlig hvis «svartnivået» er bra. Jeg burde legge til en ekstra prikk på terningen for å hevde meg blant anmeldere som er på lag med framtida. Tenk bare på alle de fulle HD-detaljene som går meg hus forbi. Med bedre utstyr kan jeg anbefale passende hudkremer og sminketriks for kjendiser som har en dårlig dag på skjermen.

Jeg legger meg flat. Dundra må ut. Men til neste år kommer tv-en du kan rulle sammen og ta med på piknik i parken. Den tid, den trøst.