Trøsteren

Navn: Gro Steensnæs Håvåg Alder: 53 Yrke: Sykehusprest

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når syke mennesker har det som verst, da er sykehuspresten nærmest. Gro Steensnæs Håvåg er daglig vitne til sorg, tap og fortvilelse ved Fylkessjukehuset i Haugesund. Men mandag, da hun bisto foreldrene til tre dager gamle Ida, som ble stjålet fra barselavdelingen, ble frykten avløst av lettelse og lykke.

- Å se foreldrene få barnet igjen var det flotteste jeg har opplevd i jobben. Det å kjenne på den dype fortvilelsen, og så den grenseløse gleden - det føltes grensesprengende. Samtidig er det vondt for familien som er på den andre siden av dette, sier hun.

  • Den stillfarne, ydmyke kvinnen med det varme smilet ser ut som inkarnasjonen av en prest der hun sitter på sitt kontor ved sykehuset. Men det var aldri opplagt at jenta fra Haugesund og Etne skulle bli prest. Riktignok er KrF-brødrene Ola og Einar Steensnæs langt ute i slekta et sted, men Gro vokste opp i en sjømannsfamilie. Likevel fikk Gro det for seg at hun skulle tjene Herren.

- Det bare ble sånn, sier hun.

  • Og det ble sånn at Gro Steensnæs Håvåg ble ordinert prest i 1976. Ikke som den første kvinnelige presten, men i hvert fall den første kvinnelige menighetspresten på Vestlandet. Og det var mer enn nok til å vekke reaksjoner.

- Noen syntes nok det var litt rart. Det var en del diskusjoner, sier hun forsiktig.

De siste ti av sitt 25 år lange virke har Steensnæs Håvåg vært sykehusprest. Hatt samtaler med mennesker som har det vondt. Som har mistet sine kjære eller selv fått en alvorlig diagnose.

- Det er mange som trenger noen å snakke med. Hele tida er det et møte med medmennesker, og du får kjenne på deres problemer. Det er slitende, men givende. Livet blir litt annerledes for hvert menneske du møter.

  • «Det er ved å gi at man får,» sa Frans av Assisi. Det sitatet har Gro Steensnæs Håvåg gjort til sitt. Når hun forlater ei sykeseng med følelsen av å ha tatt av litt av børen, da har sykehuspresten gjort en god jobb.

- Det handler om å gi mennesker tilbake troen på seg selv og livet. Det er nøkkelen til krisearbeid, sier kvinnen som i ett år jobbet med ofrene etter Sleipner-ulykken.

  • Når hun ikke er på jobb, har 53-åringen et aktivt liv med sin mann Svein. Sammen har de to voksne døtre og ett barnebarn. Mye tid tilbringes på hytta, i båten og med andre fritidssysler.

- Det er viktig å ta vare på livet og mulighetene. Det har denne jobben i hvert fall lært meg!