«Troverdighet»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Politimester Maria Benedicte Bjørnland skriver i Dagbladet mandag 20. april om voldtektssaker: «Påtalemyndigheten og retten ender med å måtte ta stilling til hvem av partene som er mest troverdig...» Nei, det er ikke det retten og påtalemyndigheten skal ta stilling til. Å tro på noen, er å anse det vedkommende sier som mer sannsynlig enn det den andre sier. Men det er ikke tilstrekkelig til å dømme en tiltalt at det er sannsynlig at det han sier ikke er riktig, og at fornærmedes forklaring er «mest troverdig». Det er ikke engang nok at det er meget sannsynlig at fornærmedes forklaring er riktig. Prinsippet om at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode, gjelder også i voldtektssaker. Er det en rimelig mulighet for at tiltaltes versjon kan være riktig, skal han frifinnes. Og dette er et langt strengere beviskrav enn å gjøre seg opp en mening om hvem man anser som mest troverdig.

Tilsvarende strenge krav skal ligge til grunn når påtalemyndigheten vurderer spørsmålet om å ta ut tiltale. Det er grunn til å tro at dette ikke er en tilfeldig uheldig formulering. Det er betenkelig at en så framtredende representant for påtalemyndigheten som politimesteren i Vestfold gjør kravet til bevis i straffesaker til et spørsmål om hvem som er «mest troverdig». Man kan frykte at slik tankegang ligger til grunn for tiltalevedtak som gjøres.