Truende ansvar

Det er opplest og vedtatt at vi lever i en kynisk tidsalder som styres av pengeinteressene og fordummende massekultur. Beviser for dette er bl.a. at medienes eiere blir færre og sterkere, og at særinteressenes informasjonskontroll øker. Hvorfor kan vi ikke forstå dette - og samtidig ta et personlig ansvar for å endre tilstanden? Kritikk, undring og avvik har alltid vært det som skaper forandring. Den som ser seg blind på strukturenes makt, blir en taper når virkeligheten skal endres.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Professor Bernt Hagtvet har fått så hatten passer etter at han etterlyste studenter som er kritiske og tenker selv. Hagtvets utfordring er blitt tatt ned med de mest effektive virkemidlene som finnes i den offentlige debatt: Man erkjenner problemet og begraver det i materielle argumenter og rop på økonomiske reformer.

  • På sentrale områder er skeptikernes analyse riktignok holdbar, selv om den ikke forteller hele historien. Ingen vil fornekte at karakterjaget i skolen, dårlig studiefinansiering, elendig pedagogikk osv. presser studentene til å tenke på seg selv og ikke på verden. Likevel er det litt smått å stanse her. All støyen rundt Hagtvets kronikk i Dagbladet avslører en redsel for å nærme seg kjernen. Den handler om det personlige ansvar - og ikke minst - dets muligheter. Den kritiske holdning kan ikke være et direktorat eller et pensum som gir poeng. Levende frihet kan bare i begrenset grad organiseres.
  • I den borgerlige radikalismens barndom var sammenhengen mellom person og opposisjon en selvfølge. Henrik Wergeland tapte i sin levetid de fleste saker og prosesser han var involvert i. Men han skrev også: «Klag ikke under stjernene over mangelen på lyse punkter i ditt liv.» Wergeland var død da jødeparagrafen - hans viktigste kampsak - endelig ble fjernet fra Grunnloven. Nå er radikalismen byråkratisert, klager behandles av høyskoleutdannete sosionomer og stjernene forvaltes av astrofysikere fra Blindern. Er det rart norsk radikalisme er blitt en refleks i stedet for en impuls?
  • Kristin Halvorsen er et eksempel på det. SV-lederen er uten tvil et ordentlig menneske som brenner for mange saker. Halvorsen har et rødt hjerte på innsida av kroppen, ikke bare på valgplakatene. Men det banker bare ut markeringer. Kan noen fortelle når SV sist forandret noe i Norge?
  • Denne triste utviklingen gjelder ikke bare venstresida i norsk samfunnsliv. Høyre er lammet fordi partiet er gått tom for reformer som forener personlig frihet med et fornuftig økonomisk resultat. Lars Sponheim har skrudd opp diskanten, men støyen kan ikke skjule at han er mer sponplate enn hel ved. Alt dette gjør Carl I. Hagen til det beste barometer for tilstanden i norsk offentlighet. Han har nemlig klart det utrolige: Å gjøre en gjennomført prinsippløshet til gangbar ideologi. Høy stemme blir til steintavler.
  • I en slik verden er det kanskje ikke rart at språkets viktigste ord - hvorfor - synes å ha liten prestisje. Men paradokset er at det etterindustrielle samfunnet krever innovatører, kreativ kritikk og avvikere. Det kan ikke komme videre uten studenter og arbeidstakere som vrenger autoritetene. Ideer er blitt like viktige som kraftverk. Det er ikke lenger nok å herde stålet - også tanken må herdes. Da blir fellespensumet i beste fall intellektuell innmark.
  • Det farligste angrepet på tankens frihet og den kritiske holdning, er påstanden om at den er elitistisk, dyr og unødvendig. At dette er en akademisk greie som ikke angår snekkere og rørleggere. Slike holdninger er å fornekte selve drivkraften i demokratiet. Den kritiske holdningen er alle forandringers mor, ikke et ornament for en liten gruppe akademikere. Derfor hadde den tyske kommunisten Rosa Luxemburg evig rett da hun sa at «frihet alltid er frihet for de som tenker annerledes». Når friheten har influensa, hoster folket.