Truet dyreart

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KJELL MAGNE

Bondevik er kanskje den norske politiker som oftest og i flest sammenhenger gjør opp regnskap for seg og sitt parti. Hvert halvår legger han fram lister over regjeringens gjøren og laden. Han vet nøyaktig, og til enhver tid, hvor lenge han har sittet som statsminister, og dermed hvor høyt han er kommet på adelskalenderen over norske statsministere. Han minner oss ofte om hvilke verv og statsrådsposter han har hatt, hvilke regjeringer KrF har deltatt i og hva partiet har oppnådd. I går noterte han seg at det var den sjuende gangen han holdt pressekonferanse på Citadelløya utenfor Stavern, hvor han tilbringer sommerferien. Og dermed burde vi kunne kalle det en tradisjon. Og jammen, tenker vi, jammen har han sittet lenge. Vi har jo nesten glemt hvordan det var før.

DENNE VEDVARENDE

oppsummering av egne og partiets meritter kan tolkes som en mental beredskap på at tider både kan komme og henrulle, og at han innerst inne, i sine mest ubevisste sjelelige irrganger, innrømmer at professor i sosialmedisin Per Fugelli kan ha rett når han mener KrF er inne i en endetid. I hvert fall registrerer Bondevik at oppslutningen på gallupen ikke er slik den var i hans velmaktsdager. I mars 1998, da Bondevik var relativt fersk statsminister for sentrumsregjeringen, var KrF oppe i 19 prosents oppslutning på MMIs partibarometer for Dagbladet. I forrige uke, drøyt sju år seinere, var partiet nede i 5,5 prosent i en annen partimåling. Rene matematiske framskrivninger vil gi Fugelli rett i at «KrFs bevegelse mot null vil fortsette». Men vi vet at politikk ikke er matematikk. Vi pleier i stedet å si at partiene er nede på sitt grunnfjell. I KrFs tilfelle kan selv grunnfjellet krympe, dels ved at sympatisører dør ut, eller ved at Carl I. Hagen gnager på det, slik at det kommer under sperregrensen ved valg, og forsvinner som maktfaktor og nøkkelparti.

HVA FORKLARER

KrFs vekst og fall? Da KrF steg fra sin vante oppslutning på 7- 8 prosent til valgseieren i 1997 med 13,7 prosent, skyldtes det et samspill av mange omstendigheter. Men den viktigste var at Kjell Magne Bondevik befant seg på rett sted til rett tid. Han hadde i mange år vært synonym med KrF. Han er alltid blitt oppfattet som en pragmatisk, løsningsorientert politiker. Hans verdisyn og kristentro har aldri virket påtrengende. Snarere hadde han appell ut over de kristnes rekker, blant dem som reagerte på materialisme og normoppløsning. Vi så hvordan Clintons i USA og Blairs i Storbritannia dyrket «family values». I Sverige snakket man om den «vita vågen», som forklaring på kristeligdemokratenes framgang. Den var riktignok ikke så sterk som KrFs. «Du trenger ikke være kristen for å stemme KrF,» var lenge et valgspråk. Bondevik bekreftet dette ved sin væremåte. Han er 99 prosent politiker og 1 prosent prest. Det samme kan man si om tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland. Og en så svak blanding vil selv det KrF-ere nå kaller sekulærfundamentalister tåle. De skjøv ingen fra seg med sin kristentro. Men de trakk mange til seg. Partiledelsen så for seg en ny æra som det dominerende kristeligdemokratiske partiet, som Høyres storebror.

HVA HAR SKJEDD?

KrF har gått fra å være et populært parti til et maktorientert parti, hvor det er partiets posisjon og ikke oppslutning som gir partiet ledertrøya. Politisk har det gått fra det absolutte sentrum til en fløytilværelse i en høyredominert regjering. Det har fått en mannlig partileder istedenfor en kvinnelig. Han blir, med rette eller urette, oppfattet som mer religiøs enn pragmatisk, om enn ikke i forholdet 99 til 1. KrF har gått fra å være motkulturell opponent til å gjennomføre atskillig sterkere doser markedsliberalisme enn Gros regjering gjorde. Partiet har overlatt rollen som den barmhjertige samaritan til SV og som Israels beste venn til Carl I. Hagen. Og Kjell Magne Bondevik har gjort det klart at han ikke ønsker å være stortingsrepresentant lenger, om han skulle tape valget.

DA ER DET

bare 5 prosent igjen.