ÅRSAK: Hva er departementets empiriske grunnlag for at straffeforfølgelse av blasfemi kan avverge konflikter i samfunnet, spør artikkelforfatterne. På bildet: Den irakiske kurdiske asylsøker- og flyktningorganisasjonen i Norge, Kvinners frigjøringsorganisasjon i Irak-Norge og den internasjonale kampanjen for iranske kvinners rettigheter i Norge under en appell for ytringsfriheten i 2006. Foto: SCANPIX
ÅRSAK: Hva er departementets empiriske grunnlag for at straffeforfølgelse av blasfemi kan avverge konflikter i samfunnet, spør artikkelforfatterne. På bildet: Den irakiske kurdiske asylsøker- og flyktningorganisasjonen i Norge, Kvinners frigjøringsorganisasjon i Irak-Norge og den internasjonale kampanjen for iranske kvinners rettigheter i Norge under en appell for ytringsfriheten i 2006. Foto: SCANPIXVis mer

Trussel mot ytringsfriheten

DEBATT: Hvordan definere blasfemi?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

html,body { border: 0px; } Like før jul gjorde Regjeringen det kjent at den ønsker å avvikle blasfemiparagrafen. I forslaget til ny straffelov lanseres likevel tanken om å innføre en blasfemibestemmelse i strfl. § 135a («Rasismeparagrafen»). Dette er svært problematisk ut fra hensynet til ytringsfrihet.

Justis-departementets utgangspunkt er at straff normalt ikke bør brukes for å verne moralske eller religiøse normer, men «at grovere former for angrep på religion eller livssyn, etter omstendighetene kan tilsi bruk av straff». Så påpekes det: «Hensynet til ytringsfriheten tilsier isolert sett at man ikke viderefører en blasfemibestemmelse i straffeloven». Departementet hevder imidlertid at hensynet til ytringsfrihet ikke utgjør noen «avgjørende innvending», siden ytringsfriheten må «avveies mot andre hensyn». Departementet synes å operere med tre ulike hensyn, nemlig til individet, minoriteter og samfunnet.

Med tanke på hensynet til individet påpeker departementet at religion ofte er forbundet med sterke følelser, og at angrep på religion følgelig vil «kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning». På bakgrunn av dette hevder departementet følgende: «Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet». Hva er departementets empiriske grunnlag for at straffeforfølgelse av blasfemi kan avverge konflikter i samfunnet? Kan det være karikaturstriden i 2006 departementet har i tankene? Og hva slags «konflikter» sikter departementet egentlig til — fredelige meningskonflikter eller voldelige konflikter? Det er kun voldelige konflikter samfunnet bør skjermes for. Slike konflikter bør imidlertid forebygges på annen måte enn ved innskrenkning av ytringsfriheten. Fredelige meningskonflikter, selv om disse kan være følelsesmessig opprivende, er derimot en helt nødvendig forutsetning for samfunns- og kulturutvikling, noe historien med all tydelighet viser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Departementet fremhever videre at behovet for å avverge konflikter «i tiden fremover (kan) vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført». Så kommer følgende postulat: Et angrep på en religion med få tilhengere i Norge «kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern». Helt ubegrunnet synes departementet her å hevde at trosminoriteter har et berettiget krav på rettsvern mot visse former for meningsytringer. Vi mener derimot at trosminoriteter, liksom individer, ikke har noe krav på vern mot fredelige meningsytringer.

På bakgrunn av forutgående resonnement konkluderer departementet med å liste opp kriterier for hvilke ytringer som skal kunne straffeforfølges: «For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse». Problemet er at alle de nevnte kriterier hviler på en fullstendig vilkårlig basis. For hvem skal gis definisjonsmakten i vurderingen av om en blasfemisk ytring er legitim eller ikke? Det er et faktum, solid underbygget av historisk erfaring, at selve fenomenet blasfemi er en gjennomført subjektiv kategori som vanskelig kan vurderes ut fra noen rettslig objektiv målestokk.

Den grunnleggende forutsetning for et levende liberaldemokrati er individets frihet til å uttrykke sin overbevisning. Retten til både fri religionskritikk og religionsutøvelse er helt nødvendig for den sosiale og kulturelle dynamikk. Derfor er Regjeringens ønske om å straffeforfølge blasfemiske ytringer et angrep på det liberale samfunns grunnvoll.