html,body { border: 0px; } Like før jul gjorde Regjeringen det kjent at den ønsker å avvikle blasfemiparagrafen. I forslaget til ny straffelov lanseres likevel tanken om å innføre en blasfemibestemmelse i strfl. § 135a («Rasismeparagrafen»). Dette er svært problematisk ut fra hensynet til ytringsfrihet.

Justis-departementets utgangspunkt er at straff normalt ikke bør brukes for å verne moralske eller religiøse normer, men «at grovere former for angrep på religion eller livssyn, etter omstendighetene kan tilsi bruk av straff». Så påpekes det: «Hensynet til ytringsfriheten tilsier isolert sett at man ikke viderefører en blasfemibestemmelse i straffeloven». Departementet hevder imidlertid at hensynet til ytringsfrihet ikke utgjør noen «avgjørende innvending», siden ytringsfriheten må «avveies mot andre hensyn». Departementet synes å operere med tre ulike hensyn, nemlig til individet, minoriteter og samfunnet.

Med tanke på hensynet til individet påpeker departementet at religion ofte er forbundet med sterke følelser, og at angrep på religion følgelig vil «kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning». På bakgrunn av dette hevder departementet følgende: «Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet». Hva er departementets empiriske grunnlag for at straffeforfølgelse av blasfemi kan avverge konflikter i samfunnet? Kan det være karikaturstriden i 2006 departementet har i tankene? Og hva slags «konflikter» sikter departementet egentlig til — fredelige meningskonflikter eller voldelige konflikter? Det er kun voldelige konflikter samfunnet bør skjermes for. Slike konflikter bør imidlertid forebygges på annen måte enn ved innskrenkning av ytringsfriheten. Fredelige meningskonflikter, selv om disse kan være følelsesmessig opprivende, er derimot en helt nødvendig forutsetning for samfunns- og kulturutvikling, noe historien med all tydelighet viser.