Trygt som toget

En gang i tida gikk en mann langs toget og banket med en slegge på understellet før det tøffet ut fra stasjonen. Stasjonsmesteren vinket med grønt flagg. Og vi visste at han ikke gjorde det før han hadde tatt telefon til nærmeste stasjon for å fortelle at nå sendte han Dovregubben av gårde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette systemet oste av trygghet. Det gikk ikke så fort, og det var ikke alltid i rute. Men forestillingen om det ulykkesfrie toget har vært vel etablert i 150 år. Og selv i dag, da hastigheten er økt og antallet jernbanefunksjonærer er redusert til en fjerdedel, er vi overbevist om at i NSB går sikkerhet foran punktlighet, fordi teknologi kan erstatte mennesker. De store katastrofer inntreffer så sjelden at når det skjer, må man gå til historiebøkene for å finne den forrige.

  • Slik er det også nå, etter den fryktelige kollisjonen ved Åsta stasjon på Rørosbanen. Det er en generasjon siden sist noe tilsvarende skjedde. Det sier noe om det grunnleggende ved jernbanetransporten: den er så trygg at vi har vent oss til å tro at ulykker ikke kan inntreffe. Når det så likevel skjer, reiser vi spørsmålene som skal kaste lys over årsaksfaktorene: Kunne det ha vært unngått? Kunne sikkerhetssystemet ha vært bedre? Er det mennesker, teknologi eller system som svikter?
  • Dette skal uhellskommisjoner og politiet nå gi oss innsikt i. Og undersøkelsene skal skape grunnlag for enda sikrere jernbanetrafikk i framtida. Men allerede nå spør vi: Hvorfor er ikke Rørosbanen utstyrt med automatisk togstans, som stopper toget hvis det er et annet tog på linjen? Og svaret er det samme som det er når folk dør i helsekø fordi kapasiteten ikke er stor nok: Teknologien er der, men den koster. Det er alltid noe som er viktigere der penger skal fordeles.
  • Og hva så? Ville vi fått en 100 prosent trygg jernbane om all tilgjengelig sikkerhetsteknologi var tatt i bruk? NSB har sannsynligvis et av de høyeste sikkerhetsnivåer av alle transportsystemer i verden. Til slutt vil det bli marginale forbedringer av selv betydelige investeringer. Men vi har store forventninger til sikkerheten ved alle transportsystemer som er under offentlig kontroll. Ja, på mange måter påtar det offentlige seg et sikkerhetsansvar det ikke er i stand til å ivareta. For det vil alltid i alle tekniske systemer finnes uforklarlige årsaker til uhell. Vi gjør som generalene og bygger en ny Maginot-linje på grunnlag av den ulykken som skjedde sist. Men framtidas ulykkesårsak kan ingen forutsi.
  • Den tyske sosiologen Ulrich Beck hevder at det moderne samfunn særpreges av sitt forhold til risiko. Vi er blitt så vatterte mot de harde realitetene i tilværelsen at vi søker ny risiko i basehopping og fosserafting. Dessuten har vi vent oss til at staten er den ytterste sikkerhetsforsikring. Det dør 350 personer hvert år i veitrafikken. I kampen om sikkerhetskronene i statskassa, er det godt mulig at det ville ha reddet flere liv å øke overvåkingen på tungt trafikkerte veier, slik man gjorde i fjor sommer, enn å ta en ny omdreining på sikkerhetsteknologien i jernbanen. Men vi aksepterer åpenbart mindre sikkerhet i den private sektor enn i den offentlige, enten det er på sjøen, i lufta eller på jernbanen.
  • Risiko er et komplisert begrep å forholde seg til. Ekspertene beregner det som sannsynlighet multiplisert med konsekvens. Selv om sannsynligheten er liten, kan konsekvensene være så store at risikoen også føles stor. Derfor er vi litt engstelige når vi går om bord i rutefly. Men den subjektive risikofølelse er også annerledes enn den matematiske. Og tilvenning skaper blindhet for risiko. Derfor har vi ingen risikofølelse når vi kjører på en motorvei, selv om bilene som kommer imot bare passerer med en meters klaring, og en liten vri på rattet kunne ende med forferdelse.
  • Vi krever nå at ansvar skal plasseres for mulige menneskelige feilvurderinger bak tirsdagens ulykke. Et politisk oppgjør om bevilgninger og prioriteringer er antydet. Men i alle fall vil det bli gjort funn som vil styrke sikkerheten på Rørosbanen og andre linjer. Det er til liten trøst for dem som nå er fortvilet i sin sorg. Men tanken om at tilværelsen er risikofri, bør vi prøve å riste ut av hodene våre. Det er bare det at den er så deilig å ha der. Den gir makt og innflytelse til noen, og gjør livet lett å bære for de fleste. Men prisen er at katastrofene kommer som et sjokk.