Tryllefløyten

Markedsstatens formål er å overføre naturressurser, eiendom og tjenester til private interesser. Robin Hood er utnevnt til sheriff av Nottingham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI LEVER MIDT i en pågående omveltning som snur opp ned på begrepet revolusjon. Den er igangsatt av samfunnets toppsjikt, den møter liten organisert motstand og den er fullfinansiert. Likevel bærer markedsrevolusjonen med seg kjennetegn fra tidligere tiders villfarelser. Det mest slående er troen på å være historiens siste stoppested: Det finnes ingen alternativer til markedet. Hva er vel da mer naturlig enn å gjøre markedet til katedralens grunnmur og opphøye konkurransen til Den Hellige Ånd? Kraften i denne politiske pakken er så sterk at sosialdemokratiet raver rundt uten å skjønne hva som traff det.

MARKEDSSTATEN er et prosjekt som hviler på tre hovedkomponenter: en økonomisk begrunnelse, en ideologisk forklaring og en sterk vilje til å endre grunnleggende maktforhold. I den politiske debatten er det de økonomiske og rasjonelle argumentene vi møter oftest. Det framheves at privatisering, konkurranseutsetting, salg av statlige eierinteresser, deregulering osv. gir klare fordeler for kundene samtidig som offentlige utgifter går ned. Problemet er at effekten er dårlig dokumentert og at den i beste fall er svært ujevn. Forskningsprosjekter gjennomført i Norge og Sverige tyder på at innsparingene er beskjedne eller helt fraværende.

OVER DENNE nokså prosaiske himmel bygges en forklaring om et stort hamskifte i forholdet mellom individ og samfunn. Individualitet og personlighet har erstattet nasjonen og klassen som identitet. Vi er blitt til Jeg. Vi har fått en demokratisk rett til å definere oss selv. Menneskene har muligheter, rettigheter og motivasjon til å bygge sin egen virkelighet, for å låne noen begreper fra den svenske forskeren Stig-Bjørn Ljunggren. Mye av dette er riktig og har en løfterik kjerne. Mediemangfold og produktmangfold kan gi større frihet og flere valgmuligheter. Men det krever også en kritisk offentlighet, dvs. myndige mennesker som ikke nøyer seg med å være samfunnets kunder.

DEN GRUNNLEGGENDE forutsetningen for alt dette er en radikal utvidelse av det private eierskap til ressursene, og overføring av tjenesteproduksjon til privat sektor. Det har allerede skjedd i massiv skala innenfor post, tele, strøm, transport, fiskeri (omsettelige kvoter), pleie og omsorgssektoren og i oljeindustrien. I vår tid er det altså høyresiden som er den viktigste agenten for den marxistiske ideen om produksjonsmidlenes betydning for politisk maktutøvelse. Der kjenner man eierskapets betydning: kontroll, premissgivende makt, tilgang til offentlige midler og stor tyngde som politisk aktør. Omveltningen skjer i raskt tempo og omfang og er selvfølgelig ingen konspirasjon, men legitimt reformarbeid fra høyre.

DEN GAMLE embetsmannsstaten med Fredrik Stang i spissen la landets første jernbaneskinner og knesatte prinsippet om offentlig eierskap til infrastrukturen. Venstrestaten utvidet denne kontrollen til å omfatte grunnleggende naturressurser, bl.a. gjennom konsesjonslovene. I arbeiderpartistaten ble det tatt skritt for å sosialisere industri- og finansvirksomhet, men dette ble oppgitt på 70- og 80-tallet. Det meste av veien har sosialdemokratiets forhold til staten og individet vært tvetydig og famlende. Bevegelsen har ingen idé eller strategi utover uklare løfter om velferd og «politisk» kontroll. På dette området er Jens Stoltenberg et vandrende Janus-ansikt: Fra den ene munnviken advarer han mot privatisering, med den andre gir han klarsignal til markedspolitikk. I lengden kan en så grunnleggende uklarhet svekke sosialdemokratiets overlevelsesevne.

DE SOM YTRER seg skeptisk til den stadige utvidelsen av markedsstaten blir som regel avfeid som museumsgjenstander. De henger igjen i Einar Gerhardsens Norge, dvs. et nokså trist sted med én radiokanal, én TV-kanal, margarin på brødskiva og rasjonering av privatbiler. Men det er ikke her problemet ligger. De fleste vil være enige i at vi trenger å endre grensene mellom det private og det offentlige, at det er behov for modernisering, stimulans til etablering av nye virksomheter osv. Problemet er at vi aldri har hatt noen grunnleggende debatt om hvilken virksomhet som skal være offentlig og hvilken som kan være privat. Uten en slik avklaring blir revolusjonen gjennomført med bind for øynene.