Tsar mot kapital

Tsar Putin prøver å kontrollere Yukos, men kan komme til å sette hele Russlands økonomi i fare.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Moskva

foregår en kamp om oljeselskapet Yukos som nå mest likner alles krig mot alle. Selskapets hovedaksjonær og Russlands rikeste mann, Mikhail Khodorkovskij, sitter i fengsel på åttende måned. Han er siktet for blant annet skatteunndragelse. Selskapet selv fikk frist til midnatt onsdag med å betale restskatten for 2000, den nette sum av 24 milliarder norske kroner. Kort før fristens utløp tilbød Khodorkovskij fra sin fengselscelle å overlate en stor del av sine aksjer i Yukos til myndighetene. Men finansministeren nektet så seint som torsdag for at han hadde fått beskjed om dette. De samme myndighetene har frosset alle Yukos eiendeler, mens presidenten selv, Vladimir Putin, nylig understreket at han ikke ønsker at Yukos går konkurs. Hvordan kan han unngå det, når selskapet i praksis ikke lenger har råderett over sine midler?

Flere analytikere

betrakter prosessen som politisk: Khodorkovskij støttet opposisjonspartiene mot Putin og hadde selv politiske ambisjoner. Kort før arrestasjonen forsøkte han også å selge en stor eierandel av Yukos til det amerikanske Exxon Mobil. I og med at Yukos står for fem prosent av hele Russlands oljeproduksjon, falt ikke dette i videre smak hos presidenten. Han ønsker sterkere nasjonal kontroll over landets oljerikdom.

Den privatisering av statlige eiendeler som foregikk under president Jeltsin er med rette blitt kalt århundrets tyveri. Her står ikke Yukos eller Khodorkovskij i noen særstilling. Deriblant skal visstnok oljeselskapet nå utmerke seg med å ha et meget oversiktlig regnskap. Og jeg vet at både Khodorkovskij og selskapet sjenerøst har støttet kulturelle foretak og utdelt stipender og priser til forfattere og kunstnere. Så har da også noen av Russlands mest kjente forfattere gått ut med en støtteerklæring til ham.

Russland er alltid blitt styrt av en tsar, uansett om statsoverhodet kalles tsar, generalsekretær i kommunistpartiet eller president. Riktignok har Putin Peter den store, som forbilde - tsaren som ville europeisere Russland. Men i dagens verden betrakter han Kina og Singapore som modell for Russland: markedsøkonomi innenfor en sterk, kontrollerende stat. Khodorkovskij representerer det stikk motsatte: et til dels hensynsløst oppkomme av innovasjon og entreprenørvirksomhet.

Putin har

sin bakgrunn i KGB. Khodorkovskij har sin i KOMSOMOL, den ungkommunistiske bevegelsen, og han har tilsynelatende som forbilde en av de mest kjente heltene fra den klassiske russiske litteraturen, Tsjitsjikov i Gogols «Døde sjeler». Tsjitsjikov kjøper opp livegne som er avgått ved døden etter siste folketelling, og som godseierne derfor må betale skatt for. Formuen av fiktive livegne, eller «døde sjeler», benytter han som garanti for et høyst reelt banklån. I Sovjetunionen fantes noe som kan kalles «døde penger»: Fordi all økonomisk virksomhet var statseid, opererte man med to typer penger: kontanter og nominelle, som bare var tall i statens interne regnskap. Kontantene gikk til lønninger, de nominelle pengene betegnet overføringer fra staten til virksomhetene. Inntil Gorbatsjovs perestrojkapolitikk fantes ingen mulighet til å blande de to pengetypene. Men ifølge David Hoffmans bok «The New Oligarchs» (2002) fant Khodorkovskij under Gorbatsjovs perestrojkapolitikk en måte å tappe staten for subsidier i form av nominelle penger, og å konvertere dem til rede penger.

Han konverterte

også nominelle pengene til hard valuta, han inngikk samarbeid med utenlandske banker, startet selv den første private banken i Russland, og gjennom privatiseringsprosessen fikk han hånd om oljevirksomheten som ligger til grunn for Yukos og hans egen ufattelige private formue.

Vladimir Putin

er mester i kampsport. Som politiker er han like ens. Han slår til, sørger for å bruke lovene selektivt og stenger kritiske medier på grunn av økonomiske misligheter. Han fører krig mot «terroristene» i Tsjetsjenia - og han har arrestert landets mest kjente riking. Men så vet han liksom ikke riktig hva han skal gjøre - annet enn å fortsette å slå. Det ser vi i Tsjetsjenia, det ser vi også i statens håndtering av Khodorkovskij og Yukos. I verste fall kan den skremme investorer ut av landet. Og en sterk, kontrollerende stat med en økonomi i ruiner, er en dårlig arv etter en som har den europavendte tsar Peter som forbilde.