Det har vært kraftige sammenstøt mellom politi, militære og demonstranter i Tunis de siste dagene. Foto: Jacques Hvistendahl (Dagbladet)
Det har vært kraftige sammenstøt mellom politi, militære og demonstranter i Tunis de siste dagene. Foto: Jacques Hvistendahl (Dagbladet)Vis mer

Tunisia på vippen

Tunisia balanserer mellom revolusjonære krav og behovet for stabilitet i økonomien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TUNIS (Dagbladet.no): En overgang fra et diktatur til demokrati er alltid vanskelig. Tunisia i dag balanserer mellom de revolusjonære kravene fra folk i gatene om et fullstendig oppgjør med det gamle regimet under den flyktede presidenten Zine el-Abidine Ben Ali og den stabiliteten som er nødvendig for landets økonomi.

Truer turismen
Skulle det utvikle seg til politisk kaos og videre opptøyer, lover det svært dårlig for Tunisias viktige turistnæring, som skaffer mange arbeid og inntekt. Dette opprøret rettet seg nettopp mot arbeidsløshet og dyrtid.

Krisemøte
I dag onsdag samles Tunisias nye regjering til sitt første møte, og det er et krisemøte. De voldsomme sammenstøtene i hovedstaden Tunis hele tirsdag mellom demonstranter og politi rettet seg nettopp mot den nylig utnevnte nasjonale samlingsregjeringa. Statsminister Mohamed Ghannouchi hadde tatt med seg sju statsråder fra forrige regjering, knyttet til Ben Alis parti, RCD. Folkemassens krav er nettopp: "Ut med RCD!" Etter demonstrasjonene trakk fire opposisjonelle statsråder, som Ghannouchi hadde utnevnt noen timer før, seg.

Korrupsjon
Folk kan kanskje, litt motvillig, godta Ghannouchi, som har arbeidet for å få bukt med korrupsjonen, og som i utlandet er respektert som en økonomisk reformator. Ghannouchi og den midlertidige presidenten, Fouad Mebazaa, har meldt seg ut av RCD. Statsministeren har forsvart de statsrådene som har fått fortsette ved å si at de gjorde sitt beste for å "tjene nasjonens interesser" under det forrige regimet. Men det synes ikke å være nok.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Plyndret landet
Folket i gatene kaller det en fortsettelse av diktaturet. Etter 23 års diktatur hvor "Familien", det vil si slekt og venner av Ben Ali og kona Leila Trabelsi har plyndret landets rikdommer, og hvor all opposisjon har vært undertrykt, er ikke mistankene blant folk uten grunn. Ghannouchi lot gamle statsråder sitte igjen på nøkkel-taburetter som utenriks, forsvar, innenriks og finans. Det ser ut som om han ikke har forstått hvor sterkt og rasende budskapet fra folk i gatene er: "Ned med diktaturet! Ut med RCD!" Det kan være ei farlig, kanskje fatal feilberegning.

Ro og orden
Samtidig kan ikke denne statsministeren, eller noen annen som overtar, renske ut hele det tunisiske statsapparatet, uansatt om nesten alle der måtte melde seg inn i RCD for å få sine jobber. Tunisia er avhengig av økonomisk ro og orden for å skape de arbeidsplassene som særlig de unge skriker etter. Landet er avhengig av tillit i de utenlandske markedene. Det er ikke bare feriegjestene som må kjenne seg trygge for å dra til Tunisia.

Hyller de militære
Statsministeren kan derfor heller ikke sette inn økonomisk uforsvarlige subsidier for å få ned prisene på matvarer eller skape en masse kunstige arbeidsplasser som bare tømmer statskassa. Og i bakgrunnen står de militære, kanskje den viktigste ukjente i Tunisias politiske likning. De har hittil holdt seg unna sammenstøtene mellom demonstranter og politi. Folk hyller dem som helter. De tvang Ben Ali til å flykte ved å nekte å forsvare ham. De vil helst holde seg på avstand fra politikken, fordi det kan koste dem dyrt å blande seg inn. Men offiserene vil neppe godta et land som synker ned i kaos. Og de vil nok verne om sine privilegier, dersom noen skulle true dem.

Nasjonalt forlik
For opposisjonen er utfordringene mange. Opposisjonelle partier er svake og dårlig organiserte etter et så langt diktatur. De har ikke sterke ledere. Fram til valget er det ingen som vet noe om deres styrke. For Tunisia gjelder det nå å holde landet på fote fram til velgerne har utpekt sine nye ledere. Da trengs det et bredt nasjonalt forlik, ei nasjonal samlingsregjering som folket kan stille seg bak.