Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Turist i egen by

Helt nye øyne kan en Oslo-borger ikke se byen med, men man kan lære mye nytt på en sightseeingtur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HAR

alltid hatt lyst til å besøke hjembyen min som en fremmed. Ta inn på hotell, studere kart, vandre rundt i gatene på jakt etter det typiske - kort sagt: Se byen med turistens øyne. Jeg har forestilt meg at jeg kunne forkle meg med løsbart, kanskje stokk og solbriller, men hvis jeg skulle klare å bruke helt nye øyne, måtte brillene være så tykke at jeg nok ikke ville se noen ting. Noe jeg imidlertid kan gjøre, er å bli med en av de mange sightseeingbussene som har dukket opp i bybildet.

FØLGELIG

oppsøkte jeg turistkontoret og fikk informasjon. «Get the Best View of Oslo» reklamerte en brosjyre. Inne i den er det en liten tekst om «Oslo Panorama» på norsk, engelsk, tysk, fransk, spansk, italiensk, finsk, russisk og japansk. Den lover også at jeg via øretelefon vil kunne velge mellom de samme språkene. Men teksten skremte: De russisk-talende turistene tilbys ikke «Panorama Oslo», de skal få «Panorama Stockholm». En trykkfeil, selvsagt, men det skal ikke mye til å oppdage den, selv om man ikke kan russisk. Et selskap som ikke leser korrektur på sitt eget reklamemateriale, stoler jeg ikke på. Bare Gud og japanere vet hva som står i den japanske teksten.

VALGET FALT

derfor på «Oslo Pride Citysightseeing», med bussavganger hver halve time fra 12 steder i byen, og anledning til å gå av og på i to hele døgn for 150 kroner. Ikke dyrt, spør du meg. Jeg valgte å starte ved Jernbanetorget, det næret illusjonen om nettopp å ha ankommet byen. Bussene er toetasjes, og jeg satte meg opp. Der var luftig, uten vinduer og med et gjennomsiktig tak mellom oss og trikkeledningene. Allerede ved første stopp registrerte jeg noe jeg aldri hadde sett før: et gigantisk fyrverkeriutsalg over flere kvadratmeter og med reklame i annen etasje, som nå var i min øyenhøyde.

«ÅPENBART

et land befolket med rike mennesker,» tenkte jeg, «siden det kan lønne seg å selge fyrverkeri året rundt». Men jeg tok meg i det, og avbrøt spillet. Jeg kunne ikke engang narre meg selv til å tro at jeg var en ekte turist med minimale forkunnskaper, og desto større sikkerhet på egne evner til straks å gjennomskue byen og dens beboere. Det viste seg dessuten at bussen bare hadde stanset på rødt lys. Men snart lærte jeg noe nytt: Hovedpostkontoret har ei kanonkule som stammer fra Akershus festning i 1760, murt inn i veggen, «kanskje fordi bygningen ser ut som en festning selv,» kommenterte den engelske lydbåndstemmen. Ferden gikk videre, forbi Stortinget, «Norges parlament, der alle de 165 medlemmene er demokratisk valgt,» ble jeg forklart. Og hvorfor ikke? Det er så mange rare land i verden, og noen turister kommer kanskje fra steder der parlamentsmedlemmene ikke blir valgt demokratisk.

UTENFOR

den gamle universitetsbygningen var informasjonen mer tvilsom: «Her står en statue av den berømte kunstneren Edvard Munch,» fikk vi vite. Men det står vitterlig P. A. Munch på sokkelen, han var historiker og onkel til kunstneren. Snart ble vi oppfordret til å bemerke en annen statue, av Haakon 7.: «Hvis dere følger blikket hans,» forklarte stemmen, «får dere et fantastisk utsyn over Aker Brygge.» Vel kan man få lyst på en halvliter hvis man som Haakon står i solsteiken på en så varm dag, men det er nok andre ting kongen tenkte på, som å forsvare landet. Derfor ser han mot Akershus festning. Den fikk vi informasjon om seinere, men først bar ferden over Frogner til Vigelandsanlegget. På veien underholdt stemmen oss med fakta om Norge, og forklarte at landet var nøytralt, «fordi det har valgt å stå utenfor EU, men har tillatt at alle EUs lover og regler gjelder i landet». Det var det knapt noen som hørte, for nå gjorde de mange «sovende politimenn» og hullene i gatene at vi ble kastet opp i taket og rundt i bussen. Fra Frognerparken kjørte vi til museene på Bygdøy. Vi fikk se at byen har jorder og skoger tett ved sentrum, og hørte om hvor stor del av Oslo som er skog. Så bar det tilbake mot Akershus festning med rimelig grei informasjon fra høyttaleren.

ANTAKELIG

spiller det ikke så stor rolle hva som blir sagt, det er utsynet som teller. Men direkte feilinformasjon er det nå lumpent å gi turistene. Ennskjønt, ekte turister er bare interessert i overflaten. Derfor er de så skråsikre når de snakker om steder de har vært. «Send et esel til Roma og det kommer tilbake som esel,» var filosofen Schopenhauers kommentar til påstanden om at turistreiser bringer lærdom. Så er det vel best å bo her, likevel.