Tusen og én tekopp

Damaskus er fremdeles «Tusen og en natt»-byen - men først må du komme deg gjennom en av de sju portene til gamlebyen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DAMASKUS, Syria (Dagbladet): Som ellers i den arabiske verden er te den vanligste valuta i gamlebyen i Damaskus. Takker du nei til en kopp te, kan du glemme å gjøre en god handel. Den armenske kjøpmannen har knapt fått oss inn i det knøttlille butikklokalet før en nevø dukker opp som troll av eske. På et messingbrett bærer han små glass som han byr rundt. Teen er sterk, søt og allerede lunken, men det oppveies av innehaverens målrettede sjarm.

Ned fra hyllene kommer skinnende damaskduker og pashminasjal i silkeblandet ull, fra sidebutikken kommer en fetter med armene fulle av selvlagde smykker i sølv og lapis lazuli. Begge spøker, overdriver og smigrer. Latteren sitter lett. Etter hvert gjør pengene det også.

Annerledes

Vi har poser i begge hender da vi, fremdeles lattermilde, beveger oss ut i det folketette smuget igjen.

Basarmarkedet Souken i Damaskus er nemlig en annerledes handleopplevelse, også i arabisk sammenheng.

Syriske kjøpmenn er langt mindre påtrengende enn sine kolleger i byer som Kairo, Marrakech og Istanbul. Her får du nesten gå i fred. Riktignok blir du hele tida spurt om hvor du kommer fra, men før du rekker å svare, vil vedkommende se på deg med et stort smil: «Welcome to Syria».

Sannsynligvis er det de eneste engelske ord han kan. Men velkommen føler du deg. Den syriske gjestfriheten er vidgjeten.

Bibelsk grunn

I forestillingen var Damaskus «Tusen og én natt»-byen framfor noen. Førsteinntrykket er en hvilken som helst forurenset storby langt hjemmefra. En kakofoni av lyder dundrer mot trommehinnene der en strøm av gule, nedslitte taxier putrer som iltre veps opp og ned de brede, men tettpakkede gatene.

Redningen er å smette innenfor en av de sju portene til gamlebyen.

Et godt utgangspunkt å la drosjen stanse ved Saladin-statuen. Da kommer du ganske rett på Den rette gate - Madhat Pasha-gata og soukens mest sentrale. Den ble anlagt av de gamle grekere, går tvers gjennom hele gamlebyen og munner ut ved østporten, Bab Sharki. På romernes tid, i det første århundre, skal den ha vært ufattelige 26 m bred - med søyler på begge sider.

I åras løp har butikker og bygninger spist seg grådig inn på begge sider. Men det skal ha vært her Paulus vandret den gang han var fariseer og var kommet til Damaskus for å forfølge de kristne. På Den rette gate ble han truffet av lynet, blindet og seinere omvendt til kristendommen. Han ble hjulpet til å flykte over bymurene i en kurv og startet sitt virke som misjonær og brevskriver.

Labyrint

Den rette gate er en del av souken. Herfra sprer det seg en labyrint av forskjellige små souker: en for smykker, en for kobber og messing, for vannpiper, tekstiler, for kjøtt, for grønnsaker, for sko osv., osv.

Souken er nemlig ikke bare suvenirjegernes paradis. For byens befolkning er den et svært supermarked som selger absolutt alt, fra kjøkkenutstyr til møbler, mat, krydder, slikkerier, ballkjoler og undertøy.

Men det er absolutt ikke selvbetjent: Noen av butikkene er ikke større enn båser og handlingen tar tid. På arabisk vis skal det både prutes og drikkes søt te.

Hovedstrøket heter Al Hamidie Souk. Den er overdekket av et gjennomrustet jerntak hvor lyset sildrer gjennom og legger seg som stjernedryss over en jevn og brokete strøm av mennesker.

At det i Syria er religionsfrihet og flere religioner lever mer eller mindre fredelig side om side, farger også opplevelsen i souken. Her er menn i hvite «Jesus-kjortler» og med rød-hvite «PLO-skjerf» surret rundt hodet, her er menn med haremsbukser og snabelsko og noen i kjedelige, vestlig dress med glorete silkeslips rundt halsen.

Noen kvinner er så tilslørte at deres ektemenn og sønner må leie dem gjennom livet, men det er også kvinner med ettersittende bukser, midjekorte blazere og dype utringninger. Men mange har hodetørkle.

Storstue

Ved enden av Al Hamidie Souk ligger Umayyade-moskeen som stammer fra den tida Damaskus var hovedstaden i det kjemperiket som strakte seg fra Irak til Spania. Moskeen er et av islams mest berømte byggverk og kommer på andreplass i hellighet - etter Mekka.

I billettkiosken må alle kvinnelige turister betale leie for hver sin snusbrune Harry Potter-kappe, uansett hvor godt tildekket vi måtte være. Vi må også sette fra oss før vi går ut på den store plassen som måler 50 x 120 meter og er en åpenbaring brulagt med hvit marmor. På formiddagen er den behagelig sollunken under bare føtter. De unge kvinnene som kommer ut fra koranskolen i lange skjørt og flagrende skaut, minner mest om svarte fugler.

Midt ute på plassen ligger en fontene. Visstnok ligger den også akkurat midt mellom Mekka og Istanbul, men den er ikke mer hellig enn at en mannen vasker føttene i den - med sokkene på.

Himmelhøyt

Inne i bønnerommet er det himmelhøyt under taket. Her ligger også skrinet hvor Johannes døperen hevdes å være begravet. Storfamilier kommer tydelig bare for å samles i svalheten. Noen ber og andre småprater mens småungene leker mellom søylene. Ingen hysjer på dem.

De brede trappene på baksiden av moskeen fører ned i en myldrende gate. Her ligger to tradisjonelle kaffehus, Nawfarah og Al Sham. Duften av kardemomme og eple kiler i neseborene. Kardemomme er krydder i kaffen, eple er fra tobakken i de mange vannpipene som røykes rundt bordene.

Fra de harde trestolene kan du følge det brokete folkelivet fra orkesterplass.

Bønneropene fra minareten rett ved er det eneste som minner deg på at tida går.

FRISTENDE: Fra butikker som denne spres den liflige duften av te og krydder.
OVERALT: Vakkert prydede dører og orientalsk ornametikk.
ET MUST: Umayyade-moskeen er islamsk nest helligste byggverk etter Mekka. Den store atriumsgården måler 50 x 120 meter og er en åpenbaring brolagt med hvit marmor.