Tut, men ikke kjør

Det var bankekjøtt til middag i restauranten i Stortinget i går. På bergensk heter det visst sosekjøtt. Begge navn ville vært brukbare metaforer i en spent politisk situasjon, men det var ingen krisestemning å fornemme på Løvebakken selv om det er klart at regjeringen Bondevik vil få alvorlig kritikk av Stortinget for sin håndtering av Telianor-fiaskoen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var tvert imot ganske fredelig i korridorene. Bråket kom fra hornene på lastebilene til nullskattyter Knut Enger der de sirklet omkring stortingsbygningen som indianere på krigsstien rundt en vognborg på prærien. Jan Petersen hadde riktignok kastet jakka, men det skyldtes ikke at det går mot krise, bare den naturlige økningen av temperaturen som følger av at Høyres gruppe sitter sammen i et lavloftet og snaut møterom i Prinsens gate. Dit ble partiet forvist for drøye seks år siden av Senterpartiet. Etter siste valg overtok Fremskrittspartiet det mer statsbærende og høyloftede grupperommet som tilfaller Stortingets nest største parti. Der kan Carl I. Hagen beholde jakka på selv under de mest langdryge møtene. Og dit lengter høyreflokken tilbake hver gang de må vandre gjennom tunnelen under Wessels plass og ta heisen opp til sjette etasje over gamle Halvorsens Conditori.

  • Men Jan Petersen passet også i går nøye på å si at det er innholdet i saken og ikke partitaktikk som skal avgjøre hvor sterkt Høyre vil kritisere regjeringen for informasjonssvikt overfor Stortinget om problemene i telefusjonen. Slik Petersen selv definerer det, er informasjonssvikten ikke så grov at den utløser automatisk mistillit til regjeringen. Men det blir alvorlig kritikk på flere punkter, og for det meste samkjørt med Arbeiderpartiet, slik at det står et flertall bak når saken skal debatteres i stortingssalen. Det må regjeringen akseptere om den vil bli sittende. Det vil jo Bondevik, og Petersens dør står åpen om statsministeren synes han har noen finparlamentariske formuleringsnyanser å drøfte med høyrelederen før samferdselskomiteen avgir sin innstilling, antakelig først i morgen.
  • Det smått uforståelige slik saken nå står, er hvordan sammenbruddet i arbeidet med å føre to store, statlige teleselskap til rundt 400 milliarder kroner sammen inn i den globaliserte kommunikasjonsøkonomien, kan ende som taktiske parlamentariske finformuleringer, for deretter antakelig å bli glemt av alle andre enn de statsrettslærde som plotter inn milsteiner i mindretallsparlamentarismen slik den utviklet seg i Norge ved århundreskiftet. Men slik går det antakelig, og noen vil si at det er Stortinget på sitt verste.
  • Regjeringen Bondevik befinner seg midt i den perioden nesten bare Anne Enger Lahnstein trodde den ville få, men prisen er at gummipreget blir stadig sterkere. Den får seg nok en kilevink nå, og ligger etter alle solemerker an til å få flere i tida som kommer. Først kommer gasskraftsaken, der regjeringen ser ut til å kjøpe seg tid med utredninger og fintolkning av komitéinnstillingen. Så kommer matsminkedirektivet, der regjeringen håper at gongongen i EU selv skal løse problemene. Den framtidige organisering av Olje-Norge er satt ut på utredning etter et finurlig vedtak i Senterpartiet. Det blir harde tak om revidert nasjonalbudsjett i vår som en oppvarming til dragkampen om det siste budsjettet før stortingsvalget, der både høyresiden og venstresiden vil stille høye krav for å bli Bondeviks siste budsjettkamerat.
  • Jan Petersen sa i går igjen at Telianor-saken er alvorlig fordi den handler om forholdet mellom regjering og Storting. I den foreløpige versjonen til Arbeiderpartiets Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er alvoret knyttet til at regjeringen har gjort seg skyldig i et alminnelig brudd på informasjonsplikten overfor Stortinget, mens han ikke ville «spekulere i» om bruddet var «i parlamentarisk forstand». Det er en nyanse som det ikke er lett å forklare selv de stadig færre som bryr seg om innadvendt politisk tåspissdans.
  • Etter valget i fjor høst var alle politikerne bekymret over den lave deltakelsen og interessen, og lovet avtente velgere både mer og klarere politikk. Også det løftet ser de allerede ut til å ha glemt.