Tut-tut - toget går

Den nye samferdselsministeren erklærer sin kjærlighet til toget. Og NSB svarer med større punktlighet og ro i rekkene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR FØRSTE GANG i historien tjener staten mer på å ha pengene stående i NSB enn i banken. I motsetning til Avinor, går sykefraværet ned. Det er lenge siden togene har gått så presist etter tabellen. Ja, siden punktlighetsmålingene startet har aldri togene gått og ankommet så ofte til rett tid. Det er mindre klage på kjøreledninger som er falt ned og diesellok som fryser fast enn noen gang. Da kommer passasjerene også strømmende. De første åtte månedene dette året fikk toget en økning på sju prosent sammenliknet med året før. Veksten er særlig stor i det som heter IC-triangelet, Lillehammer via Oslo til Skien og Halden der de store befolkningskonsentrasjonene ligger. Men selv Raumabanen, som mange var begynt å se på som noe av en blindtarm, har hatt økning. Trønderbanen er en formidabel suksess.

DET HAR VÆRT påfallende stille rundt NSB de siste par-tre åra. De selvbevisste og tidvis konservative fagforeningene har ikke lagt seg i skinnegangen og sagt nei til ledelsens endringsforslag. I stedet er det åpenbart skjedd et hamskifte i bedriften under Einar Enger. Planen er å rendyrke NSB som transportselskap. Enkelte virksomheter, som eiendom og reinhold er blitt organisert i egne bedrifter, der NSB har eierskapet. Reinholdet er blitt mer effektivt uten at det klages på urimelig arbeidspress. NSB vant også det første anbudet på drift av en linje, Gjøvikbanen. NSBs tilbud var 30 prosent bedre enn konkurrentens, og ti prosent lavere i pris enn NSB selv tok for å kjøre strekningen tidligere. Selskaper heleid eller deleid av NSB vinner anbud på togtrafikk rundt Stockholm og busstrafikk i Danmark.

KONKURRANSEN har åpenbart tilført den gamle forvaltningsbedriften ny energi. Nå har den rødgrønne regjeringen gjort det klart at den ikke vil følge det sporet lenger. Den nye statsråden i Samferdselsdepartementet, Senterpartiets Liv Signe Navarsete fra det jernbaneløse Sogn og Fjordane ønsker i en viss utstrekning å reregulere jernbanen. Og løftene er rause. Bevilgningene skal øke, ja hun kan til og med tenke seg høyhastighetstog på en del strekninger, sier hun i et intervju med Jernbanemagasinet. Men slike togvennlige politiske raptuser har NSB opplevd før, og de er alltid kortvarige. Navarsete regner rett nok med at hun skal bli en av budsjettvinnerne neste høst, da regjeringen legger fram sitt første egenproduserte statsbudsjett. Men det blir verken doble spor, høyere hastigheter eller færre flaskehalser på linjene av politikerløfter. For slik er politikkens jernlov: Stol aldri på en politiker. Men som Senterparti-politiker bør hun jo forstå seg på jernbaneforlik. Gjør hun det, kan hun legge til rette politikken for ytterligere modernisering av kollektivtrafikken. Under alle omstendigheter må statsråden opprettholde presset på NSB. Det er greit å avskaffe konkurranseelementet, men det må kompenseres av klare krav fra den største kunden, staten. Det trengs målesteiner å strekke seg mot for å bli enda bedre. Og det må ikke bli slik igjen at statsråden ringer for å hindre at en stasjon nedlegges. Da må i alle fall staten betale kostnadene. Slik sett var det kanskje bra at regjeringsskiftet ikke kom for ett år siden, før NSB fikk prøvd seg i konkurransen. Den er ikke alltid en ulykke.

TOGET VAR I SIN TID modernitetens spydspiss. I dag er det nok høyere status knyttet til bil og fly. Derfor er det mer akseptabelt å sitte på Gardermoen et par timer mens flygelederne våkner enn å vente på et forsinket tog på Oslo S. Toget er imidlertid noe mer enn en effektiv transportform. Den er også lokalisering. Der det går skinner og kjører tog, kan det anlegges en bedrift, en skole, et teater, bolighus. Jernbanesuksessen i trianglet Lillehammer, Skien, Halden via Oslo har endret Østlandet. Men skal jernbanen bli så attraktiv som de mest entusiastiske politikerne håper, må den tilby økt fart, sikkerhet og komfort. Og da må det investeres i spor på strekningene der de fleste reiser. Med en times reisetid til Hamar, Tønsberg og Fredrikstad er disse byene kommet like nært hovedstaden som Grorud, Lambertseter og Kolsås. Folk må erfare togets kvaliteter for å bruke det. Man må bli en av gutta når man benytter jernbanen. Og hvis det som er lurt for deg samtidig er bra for samfunnet, er det vel bare tut og kjør.