TV for eliten

Før gikk kultureliten i operaen og filharmonien. Nå har den fått sine egne TV-serier, også.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var en gang, for lenge, lenge siden at TV-en ble utropt til den nye peisen, varmekilden som familien samlet seg rundt etter en lang dag på markene – eller ved tastaturet. Den flimrende boksen skapte et fellesskap av nasjonale referanser. Riktignok var det noen som svermet nostalgisk rundt ideen om Torgalmenningen og det fysiske fellesskapet, men både folk og ledere var fornøyd med TV-en, den knyttet oss sammen, forsterket våre verdier, holdt praten i gang. Dessuten var TV-en folkelig så det holdt. Den ble sett ned på av kultureliten som et audiovisuelt McDonald’s som fikk alt til å smake papp.

Men det har skjedd et skifte. I det minste liker vi i TV-kultureliten å tro at det har skjedd et skifte. De siste åra har det kommet serier, særlig fra USA, som har løftet fjernsynet som medium for fortellinger opp på et tidligere ukjent nivå. Og tanken – for ikke å si ønsketenkningen – er at disse seriene vil spre seg ut til de brede lag som en avansert alfabetiseringskampanje. Bare vi gjentar lenge nok at «The Wire» er verdens beste TV-serie, så vil folket oppdage det samme som oss.

Det finnes selvsagt en mer pessimistisk innfallsvinkel, som sier at kløften mellom kultureliten og den folkelige majoritet blir stadig videre. Ja, det er ikke slik at vi knyttes sterkere sammen gjennom nye former for kvalitets-TV. Og det er heller ikke slik at folket er på vei inn i eliten bare fordi de spaserer på operataket. I stedet er det kultureliten som invaderer folkets siste bastion, TV-apparatet, slik de en gang invaderte kinosalene med sine arty-farty franske nybølgefilmer på 60-tallet.

I USA så vi dette tydelig da nominasjonene til Emmy, TV-bransjens Oscar-priser, ble presentert i midten av juli. Det har vært en gradvis utvikling, der Emmy-utdelingene de siste åra har vært dominert av seersterke serier som det har vært vanskelig å plassere på elite-folkelig-harry-skalaen: «Sopranos», «Presidenten», «Seks fot under». Nå har man gått et skritt videre og drysset nominasjoner over serier som «ingen» ser på. «Mad Men», som handler om reklamebransjen i New York på begynnelsen av 60-tallet, fikk 16 nominasjoner. «Damages», med Glenn Close i hovedrollen som hensynsløs advokat, fikk sju. Felles for disse seriene er at de er produsert av «basic cable»-selskaper som AMC og F/X og vises på kanaler med svært få seere.

Kommentatoren Scott Collins skriver i Los Angeles Times at «komedier og drama på TV er, med noen få unntak, i ferd med å bli kostbare atspredelser for den kulturelle eliten». Også serier med større publikum, som «Lost», har mye færre seere enn før og TV-selskapene velger i stedet å satse på reality-serier og show som «American Idol», som har over 30 millioner seere.

I den kommende Frp-staten Norge er situasjonen foreløpig noe annerledes, men både folk flest og den nye TV-kultureliten vil nok bli offer for en enda sterkere fragmentering og amerikanisering. Elitistene vil sitte i sine stramme designersofaer av kulturell kapital og nyte sine nye statussymboler: Fortellerdrevne, karaktersterke, sofistikerte og romanliknende dramaserier – som i likhet med «Idol» trolig vil overleve et regjeringsskifte, så lenge de klarer seg uten importstøtte over kulturbudsjettet.