Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

TV-krig uten blod

Amerikansk TV har dekket krigen mot Irak med journalister ved fronten. Men det er reporterne som selv fyller TV-ruta, ikke soldatene og krigens ofre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OGSÅ

i den norske Søndagsrevyen på NRK var det CNNs Brent Sadler som først erobret Tikrit, Saddams fødeby. Formidlet til oss via ruglete bildetelefonbilder av samme kvalitet og rytme som i gamle stumfilmer med pålagt farge. Innslaget endte med at Sadler ble beskutt da han nærmet seg en veisperring. Både han og fotografen søkte dekning. «Vi er ok. Vi er ok,» var det siste som ble sagt i innslaget, for da virket det som om noe tungt skyts kjapt hadde ordnet opp med veisperringen der framme. Så var han vel ikke helt alene, da.

I ti dager fulgte jeg felttoget til CNNs Walter Rodgers, som er innlagt hos 7. kavaleriregiment i 3. infanteridivisjon, slik hans felttog artet seg i amerikansk TV. «Vi har fått ordre om å rykke fram,» sier han ofte til ankerkvinne Paula Zahn og alle oss andre. Fra studio i New York spør Paula om hva Walter kan fortelle om det han driver med i dag i krigen «uten å bryte de reglene som gjelder». Så fyller Walter ruta, gjerne i svett T-skjorte type under, kort.

DA NBC-REPORTEREN

David Bloom døde av blodpropp i Irak, var han blitt kanalens egen krigshelt sittende bak i den firehjulstrekkeren som kollegene i studio hadde døpt «Bloomobil» med et kjekt lån fra eventyrfilmene om tegneseriefiguren Batman.

I krigen mot Irak slik den vises på amerikansk TV, er det nesten ingen som dør. Kavaleristene som danner bakgrunn i bildet av Walter Rodgers pøser ut kuler og granater mot mål som ikke blir vist og ikke oppsøkt etterpå der den amerikanske kolonnen dundrer fram med en adrenalinoppfyrt Walter om bord.

Det er ikke plass til irakere i bildene, verken levende eller døde. Ikke før den dagen da noen jubler. Det er knapt nok plass til de amerikanske soldatene. I 80 prosent av sendetida har reporterne i felt i Irak-krigen fylt TV-bildet med seg selv med krigen som bakgrunn.

DØDSFALLENE

til blodpropprammede David Bloom og kommentator Michael Kelly fra Athlantic Monthly som døde da jeepen han satt i kjørte ut i en kanal i Sør-Irak, fikk mer omtale enn irakiske bombeofre og de mange tusen falne irakiske soldatene.

Da en amerikansk panserstyrke sloss seg gjennom sentrum i Bagdad for å finne ut hvor organisert og omfattende den irakiske motstanden var, ble kommandanten intervjuet etterpå. Han fortalte at i løpet av de tre timene det hadde tatt å trenge seg gjennom byen, var anslagsvis ett tusen irakiske soldater blitt nedkjempet og drept.

Ett tusen døde mennesker med ektefeller, foreldre, kanskje barn og i hvert fall venner, lå igjen i sporet etter denne kolonnen som skulle framprovosere informasjon til bruk under det påfølgende, store angrepet mot Iraks hovedstad. Ingen av de tusen døde kom på amerikansk TV.

RANDY KIEHL

i Texas-småbyen Comfort mistet sin sønn James da 507-kompaniet i ingeniørvåpenet ble angrepet ved Nasariya. Amerikanske TV-stasjoner viste ikke bildene av at de amerikanske krigsfangene ble avhørt. De ble sendt av Quatar-stasjonen Al-Jazeera. I Al-Jazeeras reportasje var det også innslag fra et likhus der en død, amerikansk soldat ble trukket fram. Heller ikke disse bildene fikk amerikanske TV-seere se. Randy Kiehl måtte gå til Internett for å finne dem. På dataskjermen kjente han igjen sin sønn som den døde soldaten i likhuset.

Kommentatoren Frank Rich i The New York Times skriver om Randy Kiehl i en artikkel der han sammenlikner den blod- og lidelsesløse TV-dekningen av den virkelige krigen med den blodige «realismen» i krigsfilmer som «Redd menig Ryan» og «Black Hawk Down». Hadde det ikke vært rimelig med samme grad av realisme i krigsreportasjen? spør han.

FORKLARINGEN

på at det ikke blir vist blod og lemlestelse i den amerikanske krigsreportasjen på TV, er at døde mennesker ødelegger for reklamen mellom nyhetsinnslagene. De amerikanske nyhetskanalene CNN, MSNBC og Fow News har i dekningen av denne krigen kappes om å være patriotiske, og da er det ikke bra med for mye død. Resultatet er en reinvasket krigsframstilling som må ligge svært nær enhver propagandaministers drøm.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media