Tvang til tro

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Mandag skal biskop Rosemarie Køhn avgjøre kapellan Siri Sundes skjebne i Den norske kirke. Siri Sunde er noe så vanlig som homofil og lever i samboerskap. Men i Den norske kirkes bestemmende organer er det ikke flertall for at homofile er å betrakte som vanlige mennesker. De må enten kunne helbredes, en tanke som biskop Per Lønning ikke er fremmed for, eller så får de i hvert fall ikke leve som homofile. Prester kan de ikke under noen omstendighet være.
  • Dette forkvaklede synet er altså gangbar tro i Den norske kirke i det siste år av vårt årtusen. Det som for folk flest for lengst er ute av enhver diskusjon, er for kirken dødsens alvor. De aldrende kirkelige potentater henter til og med fram et par tusen år gamle skriftsteder for å begrunne synet sitt på homofili i presteskapet. Det dreier seg altså om teologi. Om noen år vil imidlertid heller ikke dette være noen rådende forestilling i kirken. Da blir det tid for avbikt og bønn om tilgivelse, slik det har skjedd etter korstogene, heksebålene, inkvisisjonen og brenningen av folk med ny kunnskap og andre verdensanskuelser, og slik den nå må den be om unnskyldning for overgrep mot tatere, samer og tyskerbarn.
  • For oss er det merkelig at noen finner det bryet verdt å engasjere seg i en kirke som ved hver korsvei i historien har tatt feil. Men enda underligere må det være å være innenfor et kirkesamfunn som lar trosspørsmål være en sak for maktkamp, kompromisser og politisk hestehandel. Dette må skyldes at Den norske kirke så lenge har fungert som statens religionsvesen at det statsaktige har smittet over.
  • Hadde vi ikke hatt en statskirke underlagt politiske krav om å være romslig og inkluderende, ville striden som nå raser i kirken om homofile prester vært en strid mellom ulike trossamfunn. Da kunne de kristne motstanderne av homofile prester ha funnet sammen i ett kirkesamfunn, tilhengerne i et annet, biskopene Bondevik og Hagesæter i en kirke, Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett i en annen. Dette ville ha vært å ta troen på alvor, som en kategori utenfor den politiske sfæren. Det er jo det de troende alltid har sagt at de representerer.