Tving oss, politikere!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For få år siden sa statsminister Jens Stoltenberg at regjeringen ville følge rådene fra FNs klimapanel. Vår nasjon skulle gå i bresjen og arbeide i retning av en slags månelanding. Nei, ikke med fly og raketter, for CO{-2}-utslippene fra flytrafikken skulle minskes kraftig. Norge skulle bli et foregangsland. Men hvordan står det egentlig til? Alle som besøker norske lufthavner ser at trafikken øker, og ikke minst at den får lov til – ja, oppmuntres — til å øke. På Værnes er man for eksempel i ferd med å bygge nytt parkeringshus for et stigende antall bilister som har tenkt seg dit for å dra videre med fly. Vet folk at flyruten Oslo-Bergen nå er den fjerde mest trafikkerte strekningen i Europa? Flytrafikken er imidlertid bare ett av mange skremmende signaler på at man lar utviklingen gå i stikk motsatt retning av hva FNs klimapanel ber om. Egentlig ikke så rart, for de rødgrønne fastholder at vi må fortsette å utvinne gass og olje, og ikke minst: Bore etter enda mer. Stoltenbergs «Månelanding» er nøyaktig like villedende retorikk som Brundtlands «Bærekraftig utvikling» og Jaglands «Det norske hus» i sin tid var. Det handler ikke om skylapper, men om bevisste handlinger for å berolige usikre velgere. Politikerne vegrer seg rett og slett mot å foreta upopulære, men avgjørende sprang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Imens smelter isen i arktiske strøk hurtigere enn noensinne. Når all is er borte, vil storparten av klodens beste jordbruksarealer være oversvømmet. Skal oppvarmingen stanses må enorme mengder CO{-2} fjernes fra atmosfæren. Men så lenge vi venter på at effektive metoder skal dukke opp, vil en kraftig global prisøkning på kull, gass og olje være det eneste fornuftige tiltaket. Det hjelper lite eller ingenting at rike Norge kjøper seg ut av problemene ved hjelp av såkalte klimakvoter. Hittil har denne handelen overhodet ikke redusert utslippene. Bruken av fossile brennstoffer øker i dag CO{-2}-mengden i atmosfæren 20 000 ganger hurtigere enn jordens naturlige tempo. Kvotesystemet er et selvbedrag, en hån mot de mennesker og samfunn som politikerne er satt til å styre. For i den virkelige verden går ikke utviklingen i retning av en reduksjon av CO{-2}-utslippene, men kun en reduksjon av økningen, hvilket er langt fra nok til å unngå en katastrofe.

Finnes det overhodet lyspunkter? Jo da, Norge vil betale for å bevare regnskogen, og det skal satses på forskning og alternativ energi. Likevel er handlingene få og til dels skrøpelige. På en allerede overbefolket klode oppfordres vi til å være miljøbevisste, men enkeltpersoners innsats betyr dessverre lite. I den store sammenheng er sparedusjer og lyspærer med lang levetid som støvkorn å regne. Langt viktigere er for eksempel utslippene fra fly. Ingen forsøkte å hindre meg i å reise tur-retur New York for noen uker siden. Jeg vil sannsynligvis fortsette med flyreisene inntil politikerne våger å ta til vettet og stanse meg. Og dette er selve poenget. Jeg – og du – vil gjerne bidra, men vi må tvinges! Så lenge myndighetene ikke tør, er vi ille ute.

Jeg, en i utgangspunktet optimistisk bestefar, finner det rett og slett uhyrlig at foregangslandet Norge, med all den foruroligende viten styresmaktene faktisk er i besittelse av, bidrar til å sende kommende generasjoner like inn i en kullsvart fremtid.