For få år siden sa statsminister Jens Stoltenberg at regjeringen ville følge rådene fra FNs klimapanel. Vår nasjon skulle gå i bresjen og arbeide i retning av en slags månelanding. Nei, ikke med fly og raketter, for CO{-2}-utslippene fra flytrafikken skulle minskes kraftig. Norge skulle bli et foregangsland. Men hvordan står det egentlig til? Alle som besøker norske lufthavner ser at trafikken øker, og ikke minst at den får lov til – ja, oppmuntres — til å øke. På Værnes er man for eksempel i ferd med å bygge nytt parkeringshus for et stigende antall bilister som har tenkt seg dit for å dra videre med fly. Vet folk at flyruten Oslo-Bergen nå er den fjerde mest trafikkerte strekningen i Europa? Flytrafikken er imidlertid bare ett av mange skremmende signaler på at man lar utviklingen gå i stikk motsatt retning av hva FNs klimapanel ber om. Egentlig ikke så rart, for de rødgrønne fastholder at vi må fortsette å utvinne gass og olje, og ikke minst: Bore etter enda mer. Stoltenbergs «Månelanding» er nøyaktig like villedende retorikk som Brundtlands «Bærekraftig utvikling» og Jaglands «Det norske hus» i sin tid var. Det handler ikke om skylapper, men om bevisste handlinger for å berolige usikre velgere. Politikerne vegrer seg rett og slett mot å foreta upopulære, men avgjørende sprang.