Tvunget til skifte

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Selv om det kom overraskende på de aller fleste, var det en helt nødvendig beslutning Thorbjørn Jagland tok i går da han trakk seg både som statsministerkandidat og parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet. Situasjonen for partiet er nå så dyster at det ville vært uansvarlig av Jagland å kjempe videre. Han sa selv i går at partiet er lammet, og at han ikke har hatt arbeidsro de tre siste åra. Det ville vært ødeleggende for partiet om dette hadde fortsatt i månedsvis framover. Han var tvunget til å vike plass som partiets frontfigur.
  • I politikken er det resultatene som teller. Etter at Jagland tok over som statsminister høsten 1996, gikk det ikke lang tid før det buttet imot for partiet. Det skyldes ikke at de politiske motstanderne har vært spesielt dyktige eller at pressen har drevet ondsinnet kampanje mot Jagland. Men når en leder for landets største parti opplever slike nedturer, må han også få et søkelys på seg som kan virke brutalt. Han gjorde et dårlig stortingsvalg under de best tenkelige forhold for partiet. I opposisjon har Jagland vært uklar og vinglete, og har skiftet både strategi og standpunkter i viktige saker. Det er derfor partiet har mistet velgere, og det er derfor den interne debatten om ledervervet ikke var til å stoppe. Dette har Jagland nå har tatt konsekvensen av.
  • Spørsmålet nå er om det han gjorde i går, bare er første trinn på veien ut av partiledelsen. I Arbeiderpartiet har det vært regelen at lederen også er statsminister eller statsministerkandidat. Forsøket med delt lederskap i 70-åra endte i katastrofe. Nå er situasjonen annerledes enn den gangen - personene også. Men det gjenstår å se om partilandsmøtet ønsker en gjentakelse av eksperimentet. Nå vil Jagland konsentrere seg om organisasjonen og programmet de kommende månedene. Ikke minst må han få liv i partikontoret. Hans styrke ligger først og fremst i slike oppgaver.
  • Jens Stoltenberg blir partiets fremste politiske figur. Det er ikke lett å finne de store forskjellene mellom ham og Jagland når vi ser bort fra formen og evnen til å kommunisere. Noen store politiske forandringer i den nærmeste tida kan vi derfor ikke vente oss. Men Stoltenberg må etter hvert sette sitt eget stempel på partiets politikk. De store utfordringene framover ligger i holdningene til privatisering og effektivisering av offentlig sektor. Stoltenberg må løsne båndene til LO for å gå løs på disse oppgavene. Da kan det passe godt at også LO skal ha lederskifte. I et slikt perspektiv blir spørsmålet om Jaglands framtid som partileder interessant.
  • Det blir stilt store forventninger til Jens Stoltenberg om at han skal snu stemningen i partiet. Det vil han ganske sikkert klare. Men hvis regjeringen Bondevik blir sittende ut perioden, kan ventetida bli lang for Stoltenberg. Han må bygge allianser samtidig som han legger sin egen politiske plattform. Denne oppgaven maktet ikke Jagland. Det er mulig Stoltenberg kan vise mer smidighet og lykkes i denne balansegangen.
  • Det er mulig det nå vil foregå taktiske funderinger i Høyre og Fremskrittspartiet om det vil lønne seg å kaste Bondevik når Stoltenberg er blitt alternativet. Det kan slå begge veier. Det eneste sikre er at velgerne vil ha det avgjørende ordet om halvannet år. I politikken er det lang tid. Jens Stoltenbergs innhopp vil bety en vitalisering både av Arbeiderpartiet og norsk politikk. Det spørs bare hvor lenge han vil beholde glansen.