Tynne tankers tyngde

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER EN NOKSÅ utbredt oppfatning at grunnleggende politiske endringer kommer til oss som tordenvær, dvs. som lyn fra mørk himmel, ledsaget av bulder og brak. Historien synes å bekrefte dette. Bare tenk på de røde fanene og de knyttede nevene i marsj over brosteinene. Eller de brune skjortene, de svarte skaftestøvlene og tyrenakkene under hakekorsfanene. Glem heller ikke de strikkende kvinnene som nysgjerrig betraktet innholdet i giljotinens blodige bastkurver. Derfor forbinder vi politisk oppbrudd også i vår tid med napalmbomber over Vietnam, sovjetiske stridsvogner i Praha, Berlinmurens fall og 9/11.

EN SLIK TANKEMÅTE forenkler det komplekse og er derfor forståelig og forførende. Dessverre stenger den også for synet. I et åpent – men nokså sterilt – samfunn som vårt, skjer politiske endringer når titusen små handlinger og hendelser blir multiplisert og vekten av dem danner et nytt tyngdepunkt. Det var slik den første høyrebølgen på begynnelsen av 80-tallet feide ut femti års sosialdemokratisk dominans. Einar Gerhardsens Norge var brakt til siste stasjon. Tanken var tom. Et energisk Høyre hev seg i kalosjene og fylte tomrommet med nye ideer og med reformer som ikke lot seg rulle tilbake. Det forandret Norge.

I DAG OPPLEVER VI høyrebølgens andre fase, mest synlig i Fremskrittspartiets robuste vekst og voksende ideologiske førerskap. Carl I. Hagen og Siv Jensen har nemlig rett når de nokså monotont gjentar at de andre partiene kommer diltende etter i mange og viktige spørsmål. Tenk bare på finansieringen av helsevesenet og innstramningene i innvandrings- og integreringspolitikken. En slik ledende rolle – fra opposisjonsbenken – er bare mulig når et parti representerer en tenkemåte og en logikk som er på frammarsj. Det handler særlig om to forhold: En økonomisk materialisme som kjennetegnes ved særinteressenes organisering, og et såkalt realistisk menneskesyn som viser humanismen en kjølig skulder.

FRP’S LANDSMØTE i år var drill og politisk koreografi på profesjonelt nivå. Borte var støyende ekstremisme og pinlige soloutspill. Det nye FrP har dress og drakt og arbeider målbevisst med skolering og utvikling av ny politikk. Rent faglig er stortingsgruppa minst på høyde med andre, og den jobber hardere og reiser mer ut blant folk. Den som kommer til dette miljøet utenfra kan likevel ikke la være å bli slått over hvordan Frp-folkets verdensanskuelse har personlig økonomi og særinteresser som materiell basis. Det viktigste blir derfor høye offentlige ytelser og lav egeninnsats. Frp’s tillitsvalgte har samme forhold til politikken som barn har til jula: Det er pakkene under treet som teller, ikke stjernen i toppen.

ET SAMFUNNSSYN som nokså konsekvent setter egennytten først, representerer et brudd med de forpliktelser overfor hele fellesskapet som historisk har preget den politiske rekka fra Høyre til SV. Det er en utfordring som må møtes på en realistisk måte. Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås har rett når han hevder at FrP neppe vil rasere kulturpolitikken over natta hvis partiet får regjeringsmakt. Han tar også feil. Når en ny tenkemåte overtar statsapparatet øker mulighetene for at den setter varige spor. At Frp’s ledere og stortingsrepresentanter behersker den taktiske moderasjonens metode – særlig når det nærmer seg valg – bør ikke forlede noen til å tro at partiet lar seg temme og innlemme i den norske sosialdemokratiske tradisjonen. Partiets velgere forventer store og varige reformer, og det er Siv Jensen klar over at hun må levere.

DET NYE HØYRE har fått et lettere spillerom fordi kulturradikalismens idé om det kritiske mennesket er kraftig svekket. En hel generasjon har uten særlige motforestillinger akseptert at ny teknologi gir kommersielle aktører og staten muligheter for heldekkende innsyn i deres liv og tanker. Det er en positiv nyhet når Google vil lage et verdensarkiv der enkeltmenneskenes korrespondanse og personalinformasjon kan lagres «gratis», men også saumfares for kommersiell utnyttelse. Samtidig ser vi stadig oftere at underholdningsindustriens prosjekter, påfunn og personligheter opphøyes til sentralt livsinnhold for mange mennesker. Som kjent var Michael Jackson Jesus fjortende disippel.

STILT OVERFOR dette synes venstresida å være rammet av en lammelse som peker mot rullestolens begrensninger. Antakelig kommer ikke radikalismen videre før den har holdt et oppgjør med seg selv på minst tre hovedområder: Den autoritære tradisjonen, mangelen på en fungerende teori om verdiskapning og et nytt syn på forholdet mellom individet og staten. Det er ikke gjort på noe frokostseminar. Likevel må dette terrenget forseres før en ny kurs kan stikkes ut.