Typisk norsk å være norsk

Norge er en provins i verden, og avisene er opptatt av det nære. Men så ille som mediekritikerne vil ha det til, er vi neppe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN TYSKE NORGESVENNEN Hans Magnus Enzensberger har vært gjest hos norske medieforskere og refset norske medier for deres provinsialisme. Enzensberger har mye rett i det han sier. Norske medier kommer til kort i mange sammenhenger. Vi skriver rett nok mye om de store konfliktene i verden der vi i vest er involvert. Derimot er vi for svake på de blodige krigene og folkemordene i Afrika. Fra Polynesia skriver vi nesten ikke noe, og når vi skriver om flyktningene på «Tampa», er oppmerksomheten rettet mot den norske kapteinen. Vi er heller ikke bra på kultur. Vi skriver nok ganske omfattende om norsk litteratur, men vi har for svak overvåking av internasjonale litterære tendenser. Og vi har altfor lite om utviklingstrekk i arkitektur og byplanlegging. Vi har alle vårt som vi savner i norsk presse.

DETTE SKAL VÆRE MITT bidrag som flagellant. Vi journalister ynder jo å bli pisket. I min fagforening, redaktørforeningen, har vi nesten på hvert eneste møte invitert en eller annen kjent offentlig person til å refse oss. Jeg tror ikke det finnes en profesjon i Norge som har så stor glede av å bli pisket som norske journalister og redaktører. Så når jeg nå skriver om Enzensberger, er det ikke for å ta igjen, men for å takke for at han og de som omfavner ham, aldri lar en anledning gå fra seg til å fortelle oss at vi som arbeider i pressen, er mislykte akademikere og innadvendte sjåvinister som undervurderer sine lesere.

MEN JEG SPØR MEG likevel om det ikke er en sosial årsak til at vi er så provinsielle. For avisene er jo et produkt av sine omgivelser, og byr seg fram på et marked. Vi vurderes hver dag i stativene, og det er lesernes privilegium å si «nei, den dritten der vil jeg ikke lese. Intet om Argentina i dag - da får Dagbladet stå i stativet for meg!». Men er det slik leserne reagerer? Det er ikke min erfaring. De liker jo norske aviser, noen annen forklaring har ikke jeg på at vi er blitt verdens mest avislesende folk. Og hvor engasjert er egentlig vi nordmenn i verden utenfor oss? Professor Geir Lundestad påviste en gang at Norge har det med å være mer entusiastisk for internasjonalt samarbeid jo mindre forpliktende det er for oss. På den annen side skal vi så visst ikke kimse av vår evne til å ta opp internasjonale ideer. Vi har den nest eldste grunnloven i verden etter USAs, et produkt av en elites utadvendthet i begynnelsen av 1800-tallet. Våre skip farer på alle hav, og vi bosetter oss i Spania, rett nok i gettoene som alle andre folk på vandring. Vi fikk tidlig en god skole for alle. Men vi har avskaffet latinen som var et utsiktspunkt mot europeisk kultur, og vi har ikke lenger tre, men to fremmedspråk i videregående skole.

OG HVIS JEG retter blikket mot dem som kritiserer oss fra akademia, kan man jo spørre hva de driver med i forhold til verden. Norske historikere har fra Rudolf Keyser og P.A. Munch til Francis Sejersted vært opptatt av Norge og gitt bidrag til nasjonsbyggingen framfor det store verdensperspektivet. Våre sosiologer har beskjeftiget seg med norske svake grupper. Sosialantropologene var en gang interessert i folkeslag på Samoa og Ny-Guinea, men nå handler deres forskning om norske kvinner. Rune Slagstad skriver ei stor og skjellsettende bok om de nasjonale strategene, men den handler ikke om franske ledere.

JEG TROR NORSKE MEDIER ikke er så ille som Enzensberger vil ha det til, men de er ille nok. Våre aviser er som vår skole laget for alle klasser. Vil våre kritikere sitte og lese dyptpløyende artikler i Morgenbladet, så gjerne for meg. Men vil du være med i det store opplysningsprosjektet, må du prøve å nå også dem som ikke er så interessert i litteraturteori eller modeller for fredsskaping i Afrika. Det er en fortellerkunst å holde på deres oppmerksomhet. Den tar norske journalister på alvor.

JEG HADDE I GÅR besøk av noen journaliststudenter fra Høgskolen i Oslo. De hadde lagt Dagbladets og Washington Posts ledere og kommentarer til krigen i Afghanistan under lupen, og mente at Dagbladets dekning hadde et mye mer sofistikert globalt perspektiv enn denne amerikanske eliteavisa. I motsetning til våre kritikere hadde studentene gått vitenskapelig til verks, hvilket Enzensberger heller ikke har gjort. Så kanskje vi er mindre provinsielle enn vi ledes til å tro?