Tyrkias tragedie

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Alt håp er nå ute om å finne overlevende etter jordskjelvet som rammet de nordvestlige delene av Tyrkia natt til forrige tirsdag. Den fryktelige naturkatastrofen kan ha krevd opp til 50000 menneskeliv. Minst 200000 er hjemløse, og skadene beløper seg til mange milliarder dollar. Infrastrukturen i Tyrkias viktigste industriområder, med en betydelig bilproduksjon og petrokjemisk industri, er satt flere år tilbake.
  • Det gjør et sterkt inntrykk når naturkrefter som raser i mindre enn ett minutt, rammer med en slik dødelig og hensynsløs styrke. Bildet blir enda mer dystert av at det ikke er naturen alene som har skylda for herjingene. I Tyrkia har korrupte og profittorienterte bygningsentreprenører, svak jordskjelvberedskap og en skandaløs organisering av hjelpearbeidet forsterket katastrofens omfang. Som vanlig rammes de fattigste aller hardest, slik det også var da orkanen Mitch i fjor herjet i Mellom-Amerika.
  • Jordskjelvkatastrofen har vist at Tyrkias generaler og sentrale myndigheter ikke føler seg bundet av en sosial kontrakt til resten av befolkningen. Det tyrkiske forsvaret teller 800000 soldater, men hærledelsen kritiseres av medier i Ankara og Istanbul for å ha satt inn styrkene for seint og i altfor lite omfang.
  • Det kjennetegner både Tyrkia og andre land i regionen at islamske organisasjoner gjør en betydelig sosial og helsemessig innsats der myndighetene svikter. Da Egypts hovedstad Kairo ble rammet av jordskjelv høsten 1992, var det islamske, til dels forbudte og undertrykte organisasjoner som hjalp de aller fattigste med mat, medisiner og ulltepper. Dette styrket selvsagt oppslutningen om disse gruppene.
  • Det er for tidlig å vurdere om et slikt scenario vil gjenta seg i Tyrkia. Det er imidlertid helt sikkert at befolkningens raseri over myndighetenes manglende evne til å organisere hjelpearbeidet, vil skjerpe de politiske motsetningene mellom koalisjonsregjeringen til statsminister Bulent Ecevit, støttet av sekulære generaler, og de fundamentalistiske bevegelsene med betydelig støtte i befolkningen.