Tyrkisk helsepolitikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Tyrkia er en særegen blomst i den europeiske hagen, men man gjør klokt i å ikke underslå at den er europeisk. Europa er ikke Europa uten Tyrkia, og Europa ville historisk ikke ha vært Europa uten Det osmanske riket. I dag er Tyrkia det eneste medlemslandet i NATO med overveldende muslimsk flertall, og snart kan det være det eneste medlemmet i EU av samme slag. Landets strategiske betydning har bare økt etter den kalde krigens slutt, mellom Kaukasus, Balkan og Midtøsten. Tyrkia er en styrke for Europa, ikke bare en tidvis rørete, uberegnelig, eksotisk og brysom nabo.
  • Men akkurat nå er dette landet i en sørgelig forfatning og gjør seg igjen fortjent til det lett nedlatende klengenavnet «Europas syke mann». Kunne en statsminister i noe annet europeisk land overleve at sju statsråder går av i løpet av ei uke og at den åttende kunngjør sin avgang, men blir overtalt til å bli sittende av statsministeren og presidenten? Statsministerens helse er så skral at han nærmest er fraværende. Og alt dette foregår på en bakgrunn av full økonomisk krise. Tyrkia er en febersyk kjempe.
  • Tyrkias politiske kultur er noe utenom det vanlige i Europa og gjennomsyret av korrupsjon. Men vi kjenner den igjen fra Balkan. Partimønsteret er like eksotisk som partinavnene. Bülent Ecevits regjering har vært en unaturlig koalisjon av sosialdemokrater, konservative og ultranasjonalister. Heller ikke i Tyrkia kan dette være noen varig politisk fylking. I opposisjon står et annet konservativt parti under tidligere statsminister Tansu Çiller. Men sosialdemokratene, og de to konservative partiene, det politiske midtfeltet av sekulære og Europa-vennlige partier, har aldri greid å samle seg. Til det er høvdingene for mange og for hovmodige. Nå kommer det et nytt reformistisk parti, av avgåtte statsråder, inn i landskapet, uten at det er klart hva det vil innebære bortsett fra at antall høvdinger vil øke.
  • I stedet er det ytre høyre og framfor alt islamistene som stormer fram, og som kan bli landets to største partier. Den sekulære eliten frykter disse Europa-motstanderne, og generalene kan ikke tåle synet av islamistene. Velgerne flokker seg derimot om disse ytterpunktene, så lenge de ser sin grådige elite handlingslammet og korrupt. Man skulle tro tida var inne for å lege sår. Nå står ikke bare statsministerens, men republikkens helse på spill.