Tysk messemareritt

HANNOVER(Dagbladet):Over 700 000 besøkende, 8000 journalister. Og en spyklyse på stanen til Kyocera. Kanskje en nordmann som forsynte seg vel mye av gratisbrennevinet på sponsemiddagen i går?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nordmenn er overalt hvor det skjer. Du kan like lite unngå å treffe dem her på verdens største IT-utstilling CeBIT som på Oxford Street i London før jul. Nordmenn skal ha det siste og nyeste innen teknologi, uansett hva det koster. Dessuten er det billig brennevin i baren, om du når fram i køen.

Men en 36 tommer TV-skjerm til 50 000 kroner blir vel i drøyeste laget, i hvert fall for en privatperson. Det er nemlig det flatskjermene kommer til å koste etter at prisene har gått ned. I følge vår fortrolige og høyt plasserte kilde, den europeiske markedssjefen Chung i koreanske LG, kommer fallet i 2003. Han så oss rett inn i øynene og trodde fullt og fast at flate plasmaskjermer ville bli allemannseie om kort tid. Men det går framover. Prisen er faktisk halvert på noen få år. Og så har de greid å få vekk den store klumpen av en transformator som alltid lå skjult på bakrommet ved de første demonstrasjonene. Den er nå innebygd i skjermen, uten at den har blitt nevneverdig mindre flat. Og så bråker den ikke så mye lenger. Bare litt, innrømte vår mann Chung.

Internett er på vei tilbake til der det var da de første entusiastene logget seg på. Det kommer en tekstlinje om gangen, og det tar tid. Bilder, ikoner og animasjoner er ikke å se. Bare en grågrønn liten skjerm der svært lite skjer. Vi snakker selvsagt om WAP, såkalt «Internett på mobiltelefonen». Telefonprodusenter og nettleverandører snakker om det. Og folket vil ha det, selv om det koster flesk, telefonene nærmest er umulige å oppdrive og allerede friske mobilregninger blir enda høyere. Det koster det samme å wappe som å prate, men du bruker lengre tid på å få sagt «hei» på WAP enn å ringe. I forhold til tekstmeldinger, som jo er omtrent det samme som e-posten i WAP, koster det en formue. Men det er nytt, akkurat som stasjonært internett var for fem år siden. Derfor har alle produsentene WAP-telefoner, selv om enkelte har satt dem i monter på bakrommet med strengt fotoforbud.

Kan en PC noen gang bli et pent møbel? Det mente Apple, og lagde iMac'en. Og solgte millioner. Nå mener også konkurrentene deres i PC-verdenen at de har skjønt det. Men det har de ikke. For makan til stygge apparater som Toshiba, Compaq og IBM lanserer for å hive seg på «PC som livsstil»-bølgen skal du lete lenge etter. Toshiba har satt skjermen på høy sokkel, som en struts som ikke har rukket å gjemme hodet i sanden ennå. Compaq har gjort hovedenheten tynn som en strek, men kikker du bakover er det fremdeles kabelsalat og kaldt industristål. PC'en er og blir som han stygge med kviser i klassen som aldri fikk drag på damene, men som var rimelig glup i matte. Hvorfor verden kjøper slikt, til og med til hjemmebruk, er et mysterium. Enda mer mystisk er det at Apple ikke er her. På verdens største datamsesse, der alle kundene deres er. Hvilket forteller oss at Apple fortsatt ønsker å være for de spesielt interesserte.

Det mobile kontor er oppskrytt. Rundt i og mellom de 26 hallene på messa drar proffene på svære bager og ryggsekker, fulle av kostbart utstyr. De bærbare PC'ene har nok blitt små, men det er også tastaturene og skjermene. Så modeller som er like store som de har vært siden begynnelsen av 90-tallet dominerer fortsatt. Selv om de har fått lenger batterilevetid, klarere fargeskjermer og mangedobbel datakraft, er de fremdeles mye å dra på. I tillegg kommer strømforsyning og kabelsalat.

Det er tilnærmet håpløst å få satt stæsjet fra seg. En oppbevaringsboks er et like knapt gode som en matbit eller noe å drikke. CeBIT gir et innblikk i hvordan den vestlige verden ville ha sett ut etter en befolkningseksplosjon. Japanere og kinesere, som er mer vant til trengsel, synes å trives best. De snakker i mobilen, skriver hjem og surfer på nettet mens de venter på Schweinehachse und Bier.

IT-verdenen er ikke lenger noen mannsbastion. Her finnes selvsagt de unge damene med bar mage, korte skjørt og generøs utringning, men de blir godt supplert av travle forretningsdamer som diskuterer detaljene i nye operativsystemer og nettverksløsninger. CeBIT er først og fremst en gedigen markedsførngsplass, der store og små selskaper får vist seg fram og inngått avtaler med hverandre. Og etterpå forteller de det på storstilte pressekonferanser - velregisserte show med dundrende multimedia på storskjerm og PA-anlegg. IT-seanser av denne typen ligner ikke så lite på rock-konserter. Og minst én tysk avis har sammenlignet CeBIT med Woodstock-festivalen på 60-tallet, med den vesentlige forskjell at det ikke røykes hasj, og batikkskjortene og det lange håret her er byttet ut med dress, slips og ny, konservativ frisyre.